Vi pensjonerer nå Origo.no

Origo har i ni år vært en sosial plattform der hvem som helst har kunnet opprette profiler og soner – alene, i grupper og for lokalsamfunn. Det har vært en plattform for mye moro og nytte, og er det i enkelte kriker og kroker fortsatt. Men kostnaden mot nytten forsvarer det dessverre ikke lenger. Derfor kommer vi til å stenge for videre bruk av Origo 31.oktober.

Det er så mye bra innhold, historier og samtaler på Origo at vi ønsker å beholde det for ettertiden. Derfor kommer vi til å la offentlige sider på Origo leve videre. De vil ikke kunne redigeres, men de vil være der. Synlige på internett og mulig å søke seg frem til på Google. Fram til vi stenger har du tilgang som i dag til å endre, slette og skrive. Etter 31.10. blir det ikke mulig å gjøre noen endringer, logge seg inn, eller lage noe nytt.

Du får muligheten til å hente ut ditt eget innhold
Vi har laget klar en side hvor du kan eksportere alt innhold du har bidratt med, på tvers av soner. Denne kan du velge å hente nå, ved å gå under “Innstillinger” og “Last ned innholdet ditt”, eller ved å følge denne lenken. Du kan også hente alt innhold rett før stenging, hvis du ønsker å bruke Origo litt lenger. Vi gir ny beskjed noen dager før utgangen av oktober.

Rettighet til innhold
Alt innhold som er lagt inn i Origo tilhører brukeren. Du kan ikke uten videre (dvs eksplisitt samtykke) hente ut (manuelt eller automatisk) og lagre/bruke innhold som er lagt inn av andre folk, selv i soner der du er vert, til annet enn privat bruk. Se vilkårene her.
(edit: Presisering at lagring til privat bruk er lov etter Thomas Gramstads kommentar)

Vi kan ikke eksportere hele soner, siden flere bidragsytere har rett til sitt innhold. Hvis du har fått lov av alle andre bidragsytere kan vi hjelpe deg med en WordPress-eksport av en sone. Kontakt oss på support@origo.no.

Dele med lokalaviser?
Origo har gitt deg muligheten for å dele innhold du poster i soner, videre til lokalavisen. Dette vil nå avsluttes. Ønsker du å fortelle om arrangementer, dele bilder eller sende debattinnlegg, har avisene nyere tjenester for dette som du enkelt finner fra forsidene deres.

Takk for alt du har skapt og delt på Origo siden 2007!

Vist 22413 ganger. Følges av 52 personer.

Kommentarer

Viser kun siste 30 kommentarer — vis alle 323 kommentarer

Jeg har vært aktiv både i Origo og Underskog i noen år, og det er to helt ulike arenaer selv om Underskog inneholder mye mer enn rene kulturtips.

Tragisk at Origo legges ned. Kan ikke forstå hvorfor. Det er da jammen i meg liv her inne.

Ja, jeg synes også det er tragisk. Det er jo faktisk blitt en viktig del av livet for oss som har ulike interessesoner her inne, og som har gledet oss over å kunne besøke andres. Vi kunne jo ikke forestille oss en slik mulighet, og jeg så aldri at Origo ymtet frampå om at nettstedet kunne bli stengt. Men grunnen er vel som det ble skrevet øverst i trådstarten:

kostnaden mot nytten forsvarer det dessverre ikke lenger.

Så får man virkelig håpe at alternative finansieringsmuligheter er utredet før man går til dette drastiske skrittet, som nesten grenser til det utilbørlige …

Morna alle mine gode venner ;-))

På gjensyn, Elisabeth – morna alle Origoere!

KVA kan vi gjere for å behalde Origo?

“Vi pensjonerer nå Origo.no. Etter 1. november er det slutt.”

“De nye eierne av Amedia (inkl. Origo), Sparebankstiftelsen DnB.
Sparebankstiftelsen DNB kjøper 100 prosent av Amedia for 395 millioner.

Stiftelsen deler årlig ut mange millioner kroner til kunst, kultur og andre gode formål." HER

Alle vi som brukar ORIGO synest at det er synd med nedlegging.
Mange har kome og er forundra og lei seg for det som skal skje.
Origo er mykje kultur, og Sparebankstiftelsen DNB burde kanske støtte Origo?
Kanskje kulturdepartementet burde støtte Origo?

Origo enneheld no mykje interessant stoff.
Det kan i framtida bli ei kjelde for historie, lokalhistorie og kultur.
Mykje dugnadsarbeid og idealisme er lagt inn av mange folk.

Dei nye eigarane må sjå på alternativ.
Det er rett og slett uansvarleg og destruktivt det som no held på å skje.
Dei må i alle fall utsette fristen for nedlegging?

Kva kostar det å drive Origo?
Kva inntekter kan påreknast frå reklame og frå avisene?

Kan dei nye eigarane må komme fram og forklare litt til oss?

30.08.2016
Asbjørn Eikerol
.

Fjaler Origo

*Vi pensjonerer nå Origo.no* HER

KVA kan vi gjere for å behalde Origo?

PS.
Sparebankstiftelesen DNB, eig no Origo, – skal støtte kultur?
Mykje av Origo er kulturarbeid av tusenvis av frivillige idealistar.
Det som stiftelsen gjer her er direkte motarbeiding av kultur?

Kan stiftelesen overlate Origo til kulturdepartementet, til fylkesarkiva, eller andre som vil ta vare på dette tiltaket?

Det ville vere potensiale til inntekt med så mange lesarar og så mange medlemer?

Kanskje DNB kunne ha ein eigen Origo-stiftelse?

Kva kostar det å drive Orgo?

24.10.2016
Asbjørn Eikerol

Kontakt til DNB Stifelsen: post@sparebankstiftelsen.no

- ja når en tenker på alle de interessante trådene der folk har lagt ned enormt med energi og tid, er dette rett og slett tragisk! Origo må da ha vært den beste levende kulturen med kunnskap om historien vår fra nord til sør i Norge? Det er vist stor kunnskap med gratis informasjon til glede for oss alle! – Kulturhus!! Dette er et kulturhus så verdifullt som noe!

Er det noen som kan invitere meg til Underskog. Vil veldig gjerne se hva de har å by på?

Spør Simen og si du kommer fra Origo.

Hvem er Simen da Roar?

En av dem som starta Origo og som nå er en av krumtappene i Underskog.

Underskog har vel ikke “soner” slik Origo har? Vet ikke så mye annet om det nettstedet enn at det drives av de samme personene som opprettet Origo, og at Underskog er eldre enn Origo. Men såvidt jeg har forstått handler Underskog om “smal” kultur, konserter etc. i Oslo og andre storbyer. Det blir vel noe helt annet enn Origo. Jeg googlet og fant en kulturkalender på Underskog med et operastykke som het “Kommentarfeltet”, det skulle jeg gjerne opplevd :-))

Ellers fant jeg et langt stykke her om utviklingen av Underskog og Origo, skrevet i mai 2009. Ganske interessant å lese disse betraktninngene.

På Underskog er det noe som heter fora der en kan legge inn innlegg og kommentarer. Jeg har bl.a Tankeforum der.

For bare 5 minutter siden meldte jeg meg inn på “MidtiBuskerud” via Origo…NÅ lurer jeg på om jeg skal / må melde meg UT for så å registrere meg INN igjen [via Facbook??]?! Kanskje MidtiBuskerud ikke har noe av interesse for meg? Hva mener dere som diskuterer her?

Nå som dagen straks er her kjenner jeg det helt inn i hjerterota. Det er ikke bare veldig mange enkeltpersoner som går glipp av en flott arena. Samfunnet taper på at den fantastiske kunnskapsbasen Origo utgjør ikke lenger utvikler seg, og ikke minst den psykososiale effekten som et støyende og uoversiktlig Facebook ikke kan erstatte helt. Man kan i høyeste grad også argumentere for at det er et demokratisk tap når en så brukerstyrt debattarena fjernes og folk overlates til det svært regulerte og overvåkede FB, eller avisenes nettdebatter.

Underskog kan heller ikke erstatte Origo som arena, selv om mange herfra sikkert kan ha glede av Skogen hvis de er heldige og finner en invitasjon. Det er et begrenset antall invitasjoner i omløp, og de fleste har erfart at brorparten av folk de har brukt en invitasjon på forsvinner raskt. Antageligvis fordi det viste seg å være noe helt annet enn de trodde da de så det i ekslusivitetens lys. Selv har jeg hatt tilgang på seks invitasjoner gjennom årene, og har en igjen. Ingen av de fem jeg inviterte er aktive, så den siste forbeholder jeg til et menneske jeg kjenner personlig, men hvis noen av dere havner i Skogen heter jeg Sjurgab der, og bidrar gjerne med litt guiding :-)

Hva kan så erstatte, eller bidra til gjenoppliving av Origo? Asbjørn Eikerol nevner at han har kontaktet Sparebankstiftelsen, det har vært nevnt å innføre en betalingsløsning og annet.
Dersom noen tok tak i det og organiserte seriøst, ville jeg for egen del gjerne gått med på et abonnement f.eks. Origo er mer verdt enn månedsprisen på en filmkanal for meg. Men – jeg har ikke ressurser til å dra i gang noe selv.

På en side tenker jeg at noe må tvinge seg fram – markedet er jo der! På den annen side sukker jeg oppgitt og tenker at det er naivt å tro på at det lar seg gjøre uten at noen ildsjeler aktivt jobber for at Norge skal ha en åpen digital arena for alle.

@Karlene – Hvis du snakker om origosonen MidtiBuskerud så er den uten innhold, og vil som alle andre soner være inaktiv om noen dager, og da kan man ikke logge seg inn i det hele tatt.

Om det ikke kommer bedre forslag så går det kanskje an å fortsette denne diskusjonen på Diaspora, f.eks gjennom å opprette bruker hos https://flokk.no og bruke emneknaggen #origodottno. (Eller tilvarende på twitter eller facebook. )

Hvor og hvordan endrer jeg en sone til ogfentlig/synlig? Ønsker å la sonen jeg administrerer skal være mulig å se etter 31/10.

Svar til Kristin M.S.: Stå forsiden av sonen din. Velg Innstillinger oppe til høyre på siden. Velg Åpenhet. Kryss ut for Åpen. Trykk Lagre endringer (nede til venstre). Fra nå av blir sonen din åpen for alle.

Hvis det skal ha noe for seg å lage Origogruppe på Facebook bør den være preget av formålet å refinansiere/organisere Origo, eller å danne et nytt alternativ med samme brukerfrihet, mer enn koselig mimring. Det blir det sikkert nok av uansett.

Det er visst forskjell på minnepenner. Jeg forsøkte tidligere gjentatte ganger å lagre zipfilen av Origo-innholdet mitt, men ble alltid avbrutt før lagringen var ferdig. Har grublet over årsaken til dette. I går kjøpte jeg et annet merke, ScanDisk Ultra (El-Kjøp), og det gjorde susen. På denne minnepennen fikk jeg lagret alt sammen uten avbrudd eller andre problemer.

Men må også ta for meg profilsiden min, der jeg har både masse private bilder og en del “samtaler” som jeg gjerne vil ta vare på. Profilen blir jo slettet når Origo legges ned. Vet ikke om jeg rekker alt før de “stenger”, har jo litt annet å gjøre også ….

Det er trist!

Takk for all moro siden 2007!

Talk for Tilden her, har vert koselige stunder.

Godt er det å verta gamal,
sjå seg attende og vita
at den vegen eg gjekk
treng eg ikkje gå om att.

Då har eg fått svar frå Sparebankstiftinga.
Det er diverre negativt. Origo kostar for mykje.

SV: Origo. Kan vi behalde dette?

AS
André Støylen
Today, 11:11 AM

Takk for henvendelsen.
 
Vi har sjekket dette nærmere med Amedia, og også gjort en ny vurdering av situasjonen. Med den bruken som nå er på Origo.no, er det dessverre ikke tilstrekkelig til å forsvare kostnadene ved å opprettholde tjenesten. Vurderingen av dette er den samme i Sparebankstiftelsen DNB som i Amedia. Derfor er det ikke aktuelt for oss i stiftelsen å overta driften av tjenesten.
 
Mange av de funksjonene som opprinnelig var på Origo er etter hvert flyttet over til den enkelte lokalavis, og er fortsatt tilgjengelig der. Vi vet også at Origo har vært behjelpelig med å få gjenværende innhold over på andre tjenester (f eks Wordpress). Jeg håper også dere kan finne gode løsninger innenfor andre tjenester som allerede finnes.
 
Beste hilsen
 
 
André Støylen
Administrerende direktør
 

                    Øvre Slottsgate 3 (Sentralen)
                    Postboks 555 Sentrum
                    0105 Oslo
 
                    Mobil 95 06 95 36
                    Epost andre.stoylen@sparebankstiftelsen.no
                    Web www.sparebankstiftelsen.no
 
 
 …………………………………………………………………………………………………………………………………..
 
 
Fra: asbjørn eikerol [mailto:aeikerol@hotmail.com]
Sendt: 24. oktober 2016 08:38
Til: Post
Emne: Origo. Kan vi behalde dette?
 
KVA kan vi gjere for å behalde Origo?

“Vi pensjonerer nå Origo.no. Etter 1. november er det slutt.”
“De nye eierne av Amedia (inkl. Origo), Sparebankstiftelsen DnB.
Sparebankstiftelsen DNB kjøper 100 prosent av Amedia for 395 millioner.
Stiftelsen deler årlig ut mange millioner kroner til kunst, kultur og andre gode formål.”  HER
Alle vi som brukar ORIGO synest at det er synd med nedlegging.
Mange har kome og er forundra og lei seg for det som skal skje.
Origo er mykje kultur, og Sparebankstiftelsen DNB burde kanske støtte Origo?
Kanskje kulturdepartementet burde støtte Origo?
Origo enneheld no mykje interessant stoff.
Det kan i framtida bli ei kjelde for historie, lokalhistorie og kultur.
Mykje dugnadsarbeid og idealisme er lagt inn av mange folk. 
Dei nye eigarane må sjå på alternativ.
Det er rett og slett uansvarleg og destruktivt det som no held på å skje.
Dei må i alle fall utsette fristen for nedlegging?
Kva kostar det å drive Origo?
Kva inntekter kan påreknast frå reklame og frå avisene?
Kan dei nye eigarane må komme fram og forklare litt til oss?
30.08.2016
Asbjørn Eikerol
.
Fjaler Origo
*Vi pensjonerer nå Origo.no*  HER
KVA kan vi gjere for å behalde Origo?

PS.
Sparebankstiftelesen DNB, eig no Origo, – skal støtte kultur?
Mykje av Origo er kulturarbeid av tusenvis av frivillige idealistar.
Det som stiftelsen gjer her er direkte motarbeiding av kultur?
Kan stiftelesen overlate Origo til kulturdepartementet, til fylkesarkiva, eller andre som vil ta vare på dette tiltaket?
Det ville vere potensiale til inntekt med så mange lesarar og så mange medlemer?
Kanskje DNB kunne ha ein eigen Origo-stiftelse?
Kva kostar det å drive Orgo?
24.10.2016
Asbjørn Eikerol
 
 PPS
Er det råd å utsette pensjoneringa av Origo?
ER der nokre alternative bloggar som vi kan nytte?
 
 
Mvh
Asbjørn Eikerol

Å, da kjøpte altså ikke Sparebankstiftelsen Origo av Amedia, og har ingen planer om å gjøre det nå heller, grunnet altså lønnsomhetsspørsmålet. Så det er fremdeles Amedia som eier Origo. Da vet vi det. Det har vært mye uklarhet om eierforholdet, og vi har ikke fått svar på spørsmål om det.

Får bare takke Origo jeg også, for dette tilbudet som har vært en del av livet mitt i 7 år!

Ble på en måte avhengig av Origo, for her kunne man komme med alle slags spørsmål og nesten alltid regne med å få svar fra en eller annen ekspert blant medlemmene (jeg har stilt tekniske spørsmål ang. pc’n min og forskjellig annet). Profilsiden min har jeg bl.a. brukt til å prøve ut og redigere bilder (merket de som "privat"slik at bare jeg kunne se dem før de var “godkjent”) før jeg eventuelt la de ut i noen fotosoner. Vet ikke hva som skal erstatte denne funksjonen nå, den var faktisk viktig for meg.

Men det flotteste var jo som tidligere sagt muligheten til å opprette soner innenfor de feltene man hadde interesser. Mye arbeid er nedlagt der, både av meg og medlemmene i de forskjellige sonene.
Veldig vemodig at det er slutt.

Fant noe som kanskje passer akkurat her:

Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 1
Det trivielles triumf
Den moderne medieutviklingens store paradoks er at trivialiseringen begrunnes med at folk
ønsker den. Fornuften, som en gang skulle tjene folket og føre det fram mot friheten, blir
tilsynelatende forlatt, på oppdrag fra folket selv. Hva kan årsaken til dette være? Virket ikke
fornuften etter oppskriften? Hvilke politiske, økonomiske, ideologiske og estetiske
mekanismer er det som virker i en slik prosessen? Er samfunnets utopiske system i ferd med å
endres?
For å finne ut mer om dette må vi gå hundre år tilbake i tid, da det ennå fantes en framtid.
Drømmen om fjernsynet
Arne Garborg var en framsynt mann. Allerede i 1891 beskrev han fjernsynet i romanen
Trætte Mænd:
««De har f.eks.,» sa han, «ingen forestilling om, hvordan et fremtidig aftenselskap vil arte
seg.» Og han fortalte, hvorledes gjestene, etter å ha inntatt et fyrstelig aftensmåltid – «à 50
øre pr. Kuvert, viner iberegnet» –ved kaffen ville få ihende et «program for aftenens
nydelser», som oversatt i nutidens sprog ville se omtrent sådant ut:
Théatre Français: Den gjerrig.
Grand Opéra: Don Juan
Opéra Comique: Barbereren i Sevilla.
Théâtre d´Eden: Grand Ballet.
Circus Renz: Forestilling.
St. Peterskirken: Stor aftenmesse med prosesjoner.
House of Commons: Aftenmøte; stor tale av Gladstone.
Philarmonie: Bülow-konsert.
Osv.osv.
«Så kommer den elskverdige vert og spør enhver især: Har De truffet deres valg? Hvilket
stykke vil De se; hvilken opera vil De høre? –Hvorpå enhver innretter seg ved sin telefon og
sitt skjermbrett –De forstår: det brett som opptar de fotografiske øyeblikksbilleder av
vedkommende stykke, således at man ikke blott hører hva som sies, men også ser hva som
foregår, hver bevegelse, hvert minespill… I mellemaktene spaseres der da og utveksles
inntrykk. Den ene jubler over de spanske danserinner på Edenteatret, mens den annen dør av
begeistring over Gladstone´s speech… Det blir en underholdning!»»1
Så rett kan man ha, og så feil kan man ta.
1 Arne Garborg: Trætte Mænd, utgitt Cristiania 1891 kap XLI, sitert etter Trette menn, Oslo 1991 s 218-219.
Rettskrivningen er modernisert.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 2
Som teknisk visjon er Garborgs tekst imponerende. Ennå har ikke dataindustriens
flatskjermteknologi klart å innhente jærbuens fantasi. Men programmessig er dette en
katastrofe. Alt det Garborgs romanperson fantaserer om å distribuere er stofftyper som
moderne massemedier unngår for enhver pris. Repertoaret er en ren illusjon, typisk for sin
tids kulturelite, som ikke så det relative og klassebestemte i sin egen kulturform.
Så forholder da også Garborg seg ironisk til sin egen profeti. Han legger den i munnen på den
oppblåste avisredaktøren Georg Jonathan, framskrittets mann og romanens erklærte tosk, som
«går ut ifra at menneskene alltid vil være så utilfredse at de bestandig finner grunn til å strebe
videre frem.»
I Garborgs tvisyn ligger kimen til den opplyste allmennhetens tragedie.
Folkeopplysningens fall
Ideen om folkeopplysning er en opprørsk tanke, som utfordrer samfunnets kulturelle
maktstruktur på helt grunnleggende vis. Og selv om den radikale demokraten Garborg stort
sett bekjente seg til en form for utopisk anarkisme, var han en del av en bred allianse som sto
på folkeopplysningens felles grunn: Bokhyllen var en stige. Den skulle gjøre den fattige til
sin overmanns lige. Uten hensyn til kjønn og stand måtte menneskehetens viktigste kunnskap
bli felleseie. Slik er folkeopplysningen et barn av opplysningstiden, og en sentral forutsetning
for demokratiets evige opprørsbevegelse. Bare ved å lære opp den alminnelige mann og
kvinne kunne man skape en opplyst allmennhet, og virkeliggjøre den urgamle drømmen om
endelig å skape et samfunn av frie mennesker.
Det har som kjent aldri vært lett å leve som opprører, og enda vanskeligere har det vært å få
staten til å betale prosjektet. Det har de nordiske folkeopplyserne klart, men det ble også deres
bane. Mens de tilpasset seg til den virkelige verdens krav knelte folkeopplysningstanken
under sine egne innebygde svakheter. Den var ikke kritisk nok til sitt eget utgangspunkt.
Hvem skulle ha rett til å lære bort hva til hvem? Når noen skal løfte andre opp, må det også
være en viss enighet om retningen. Men hvem skal bestemme hva som er opp og ned? Med
framskrittstroen som ledestjerne knyttet folkeopplyserne sitt sosiale opprør til etablerte
kulturelle koder. Slik ble løpet mot undergangen lagt.
Kanskje var dette nødvendig for å sikre at folkeopplysningens aktivister havnet i skolen og
ikke i fangehullet. Men resultatet ble at folkeopplysningen mistet kontakten med sin
opprørske begrunnelse, og stivnet i en patriarkalsk estetikk. Til slutt ble bare estetikken igjen,
og den fortalte at skulle man lære noe, skulle det i alle fall være kjedelig. Fortsatt kan man
møte rester av denne kulturformen i bortgjemte lærerværelser. Og selv om den estetiske
dogmatikken gjorde det mulig for folkeopplyserne å stå oppreist på katetret gjennom et langt
hundreår, ble de et lett bytte da underholdningsindustrien utstyrte skoletaperne med infrarøde
strålevåpen.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 3
I dag har markedsforskernes overvåkingsapparat knust de illusjonene som Garborgs oppblåste
framskrittsapostel bygde sin optimisme på. De som forsøker å gjøre massemediene til et
kateter, får nådestøtet av tusen fjernkontroller. Menneskenes utilfredshet har ikke trukket dem
mot Gladstones taler, men mot arkadespill og såpeoperaer. Man vet til og med hvem som gjør
hva til enhver tid. Men man bryr seg lite om hvorfor de gjør det.
Det er ikke bare illusjonene som er borte. Fordi det kulturelle terrenget er så grundig kartlagt,
er det også blitt mulig å erstatte tilfeldigheten og den individuelle variasjonen med kalkulert
kynisme. Dermed har man ikke bare lukket en frihetssone. Man endrer også
massekommunikasjonens karakter. For selv om røsten i de ideologiske eller statlige mediene
kunne være autoritær, var det i det minste tydelig hvem som snakket.
I dag blir medienes innhold skreddersydd til målgruppa, og budskapene har ikke lenger noen
tydelig avsender. Er det journalisten eller programlederen som fører ordet, som bestemmer
hva som skal sies og hvilke plater som skal spilles? Nei, de arbeider i tråd med redaktørens
anvisninger og får platelista på dataskjerm. Men redaktøren, er ikke han eller hun fri? I navnet
jo, men rammen er lagt: her skal det betjenes et markedssegment med et nøye tilrettelagt
tilbud. Hvorfor det? Fordi eierne skal tjene sine penger.2 Og eieren bruker ikke sitt eget
medium, for han er i en annen målgruppe.
Resultatet av dette rollespillet der alle skylder på bakmannen blir at budskapet sendes fra en
person som tilsynelatende er uten egenskaper. Det grunnleggende prinsippet bak offentlige
ytringer blir ikke kommunikativ handling med felles forståelse som mål, men strategisk
kommunikasjon. Patriarkene er drevet ut av det offentlige rom, og arenaen er overtatt av
profesjonelle smigrere som lever av å snakke kundene etter munnen.
Folkelig resonans
Hvorfor blir det slik?
Det er vanskelig å finne noen som åpenlyst ønsker seg en trivialisering av den offentlige
samtalen. Det sitter ingen skjult edderkopp i de store mediekonsernene og drømmer om å
vaske den siste innsikt ut av befolkningens hjerner. Stort sett er eiere, redaktører og
journalister hyggelige, intelligente mennesker som følger bransjens spilleregler.
Problemet ligger kanskje i at det dreier seg om spilleregler.
Det er ikke i personene eller yrkesetikken som er for dårlig. Den uendelige diskusjonen om
presseetiske overtramp er en avsporing av debatten. Selv om sensasjonspressens grafsing i
personlige tragedier er brutal nok, er det ikke den som senker det generelle
informasjonsnivået i de brede mediene.
2 For en detaljert gjennomgang av den norske pressens overgang fra partipresse til å bli elementer i de store
mediekonsernenes sortiment se Odd Raaum: Pressen er løs! Fronter i pressens faglige frigjøring. Oslo 1999.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 4
Det er den normale hverdagsaktiviteten som er skaper trivialiseringen. Den springer ut fra den
såkalte frie pressens styringsmekanismer: Det har skjedd en systematisk overgang fra
innholdsorientert styring av massemediene til styring på grunnlag av utvendige faktorer.
Vår tids medier styres ikke ut fra innholdet. Trivialiseringen vokser i et system av fravær. Det
kjempeapparatet som lever av å spre innholdsmettete symboler, fungerer uten at de sentrale
beslutningstakerne trenger å begrunne sine valg ut fra innholdet i de mediene sprer. I det
moderne mediesystemets logikk er det ytre egenskaper som teller: Seertall, opplag,
målgruppedekning og fortjeneste.
Når man selger bra er den redaksjonelle friheten stor. Men når opplaget synker og seertallene
skrumper elimineres den idealistiske opposisjonen i redaksjonsmiljøet uten at noen fortrekker
en mine. I de konserneide mediene forsvinner ansvaret for budskapet i tomrommet mellom
eierne og redaksjonen. Denne politiske og moralske avgrunnen åpner seg helst i
nedgangstider. Dette er den såkalte frie pressens klassiske rollespill: I medgang er alt tillatt. I
motgang legges føringene på plass, ikke gjennom argumenter, men av en økonomisk
begrunnet «nødvendighet».
I dag bygges ethvert medieprodukt opp rundt et kommersielt attraktivt knippe målgrupper.
Deretter fylles mediet med det innholdet man tror appellerer til målgruppa.
Slike innholdsberegninger har et svakt ledd: produsentene kan ikke bestemme hva som faller
i smak hos brukerne. Smak kan bare påvirkes over tid, ved å investere i langvarig, tung
markedsføring med uvisst resultat. En slik luksus kan bare store, verdensomspennende eiere
av merkevarer unne seg. Et medium i et lite land må tilpasse seg eller dø.
Mekanismene bak medieutviklingen kan virke nokså forvirrende. Fra produsentenes side ser
man at de profileres ut fra kynisk, målrettet rasjonalitet. Samtidig kan man argumentere
overbevisende for at det er forbrukerne som bestemmer.
Forvirringen stammer til dels fra den enkle kommunikasjonsmodellen som alle innføringskurs
i kommunikasjonsteori innledes med: Kommunikasjon framstilles som en enkel transport av
saksopplysninger fra sender til mottaker. Her har man lett for å legge avsenderens intensjoner
med budskapet i samme kurv som informasjonen, og sende dem i den samme heltrukne banen
til mottakeren. I følge denne modellen består vellykket kommunikasjon i at mottakeren
gjenskaper en nøyaktig kopi av avsenderens signal. Trekker vi inn avsenderens intensjoner
blir det et bilde av vellykket enveispåvirkning: Avsenderen har fått det som han vil med
mottakeren.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 5
Men en slik kommunikasjonsteori er uegnet til å forstå massekommunikasjon. Det gjelder
også om man tegner mange parallelle streker, slik at kommunikasjonsmodellen likner en
vannspreder.3
I massekommunikasjon er forbindelsen mellom produsent og konsument brutt. Det eksisterer
ingen heltrukken linje mellom avsender og mottaker. Få ting demonstrerer dette klarere enn
moderne poesi. Teknisk sett er en ny norsk diktsamling et massemedium, produsert og
distribuert etter samme prinsipper som VG. Likevel reagerer publikum med total avvisning.
Skal man forstå massemedienes virkemåte, må man lete etter det som setter VG i stand til å
slå en bro over til publikum der diktsamlingen mislykkes.
Medieprodukter er industriprodukter. De følger samme logikk som frossenfisken i
frysedisken. Den eksponeres ikke for å fortelle om havet, men for å tiltrekke seg kundenes
oppmerksomhet.
Hvis kundene skal få lyst til å plukke opp akkurat det ene industriproduktet blant alle de
andre, må det sende ut signaler som kan skape resonans i forbrukernes egne forestillinger.
Resonans forutsetter en sender og en resonator, som det utsendte signalet kan vinne gjenklang
i. Det er resonatorens, det vil si mottakerens, egenskaper som avgjør hva som vinner
gjenklang. Dette kan ikke bestemmes av signalprodusentens intensjoner. De fleste signaler er
sammensatt. Det er bare deler av signalet som skaper resonans, og det kan godt hende at det
skjer på måter avsenderen ikke ønsker eller forutser, som når en av Barnetimens viktigste
brukergrupper er pensjonister.
De kommersielle mediene finstemmer sine signaler for å skape denne gjenklangen ved hjelp
av minst mulig investering. Det gjør markedsforskningen til et nøkkelledd i medienes
symbolske kretsløp. Dette er det lett å overse. Datainnsamlingen og rådgiving foregår i det
skjulte, mens de redaksjonelle miljøene tradisjonelt har hevdet at slike data ikke har direkte
innflytelse på medienes innhold.
I dag er dette snudd på hodet. Bedriftene styres gjennom en utstrakt målstyring, og målene er
gjennomgående definert gjennom utvendige, kvantifiserbare størrelser som markedsandeler
3 Denne modellen kalles gjerne Shannon & Weavers kommunikasjonsmodell. Dette navnet er nokså misvisende.
Den tekniske pioneren Claude E. Shannon, som har betydd svært mye for digital kommunikasjon og
databehandling, ga en utførlig presentasjon av modellen i en avhandling om overføringskapasiteten i digitale
telefonsystemer i Bell System Technical Journal i 1948. Forskningsbyråkraten Warren Weaver brukte Shannons
strengt tekniske modell som utgangspunkt for en spekulativ artikkel, der han utropte den til en generell
kommunikasjonsmodell i høystemte ordelag. Weavers spekulasjoner fikk stort gjennomslag. Begge skriftene er
gjengitt i: Claude E. Shannon/ Warren Weaver: The Mathematical Theory of Communication. Urbana 1949. I
senere utgaver er Warrens bidrag typisk nok plassert foran Shannons.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 6
og målgrupper. På denne måten er kvantitet blitt målet for kvalitet. Innholdet er ikke lenger et
mål, men et middel til å skape størst mulig oppmerksomhet.
Det nye selvbildet slår også ut i massemedienes beskrivelser av seg selv. Tidligere ble
markedssuksesser omtalt i små, tørre notiser når årsmeldingene og bransjestatistikkene forelå.
I dag er de utgangspunktet for store presseoppslag, der fjernsynsprogrammenes rating blir
brukt som tegn på suksess. Utviklingen i pressen og idretten er påfallende parallell. For ikke
mange år siden hyllet man amatøridretten. Nå er det størrelsen på pengepremiene som viser
idrettsmatadorenes format.
Når måling av utvendige faktorer blir det kritiske ledd i massekommunikasjonens kretsløp
låses den offentlige samtalen i en merkverdig kommunikasjonssituasjon: Den blir et kor av
monologer, der innleide taleteknikere snakker et taust publikum etter munnen.
Samtidig som de gjør seg innbydende ved å senke høyden på inngangsterskelen er
massemediene noen autoritære innretninger. Et lite antall mennesker sender ut signaler til
tusener eller millioner av mennesker som ikke kan påvirke budskapet på annen måte enn å
skru det av eller på. Det gir forbrukerne en ubehagelig følelse. De har derfor utviklet et rikt
utvalg av ritualer og teknikker som demper det autoritære preget til medieapparatet.4
Disse brukerritualene er en av de mest fargerike og skapende sidene ved moderne
mediekultur. Brukerne tar ikke mediebudskapene for pålydende. De omtolker dem, dynger
dem ned med ironi, tråkker på dem ved å snakke i munnen på nyhetsoppleserne, bygger opp
alternative mediekulturer, eller går på do når det hele blir for dumt. Lite av dette blir offentlig
eksponert, for de fleste av disse ritualene foregår i privatsfæren. Det er kanskje derfor mange
av dem virker både uærbødige og ukultiverte. Like fullt må de regnes som frihetsstrategier,
som er utviklet for å få luft under mediepresset.
I sin jakt på resonans etterlikner massemediene befolkningens egne ritualer for å mildne
ubehaget ved seg selv. Dette er et hovedelement i moderne medieestetikk. De elektroniske
medienes monologer tildekkes ved å forkle dem som dialoger. Journalistene innynder seg hos
publikum med språksjusk og intimt hverdagspjatt. I forhold til de patriarkalske medienes
estetikk er dette en nivåsenkning. Men årsaken er på ingen måte at ledelsen har mistet
kontrollen. Det er en kalkulert strategi for å dekke til medienes autoritære distribusjonsform,
slik at man kan erobre enda mer av de motvillige kundegruppenes tid.
Markedsforskningen gir et usminket bilde av samfunnets kulturkløfter. Men det faglige
fokuset i denne forskningen er snevret inn, slik at den gjennomgående beskriver
kommunikasjonens utside. Det legges minimal vekt på å fortolke budskapene. Man nøyer seg
4 En underholdende studie i slike teknikker finner man i John Fiskes Understanding Popular Culture (London
1989) og tvillingbindet Reading the Popular (London 1989).
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 7
med å registrere forbruket, og det er denne overflatiske tilnærmingen som gjør
markedsforskningen til et ettertraktet kommersielt produkt.
En medieforskning som er basert på å forstå det som blir sagt, vist eller skrevet blottlegger
store metodeproblemer. Den produserer tvil, og det gjør den vanskelig å selge.5
Metodeproblemene som oppstår i en innholdsorientert medieforskning er dypt beslektet med
de problemene som den offentlige debatten baler med: det er vanskelig å forstå verden, og det
er vanskelig å gjøre gode eller rettferdige valg. Det er nettopp den felles jakten på en
forståelse som kan bane vei gjennom disse problemene, som danner grunnlaget for en
demokratisk, offentlig debatt.
Når det er blitt så lønnsomt å spre trivielle budskap som unnviker tvil, åpenbare motsetninger
og krever inngrep fra fornuften, må det henge sammen med at medieforbruket ikke har ønsket
om en fornuftig offentlige samtale som drivkraft. Trivialitetene må treffe andre strenger, som
ligger minst like dypt i befolkningen. Hvis man betrakter denne resonansen som symptomer
på endringer i vår kollektive forestillingsverden, blir selv de mest trivielle massemedier
interessante.
Det trivielle. Et signalement
Det finnes alltid en grense for hva som fortjener oppmerksomhet. Her begynner den trivielle
sonen.
Fremmedordbøkene sirkler inn det trivielle ved hjelp av diplomatiske synonymer som
hverdagslig, gjengs, vanlig. Dødsstøtet settes inn etter semikolon; kjedelig, forslitt. Går man
videre til synonymordboka blir det hevet over enhver tvil at man befinner seg i dårlig selskap:
banal, ensformig, kjedelig, platt, trist og åndløs6.
Det å bli stemplet som triviell er en av språkets mest knusende dommer. Det trivielle har
ingen ære og kan ikke anke. Det pådrar seg verken dementier eller opphissete diskusjoner.
Det trenger ikke en gang være usant. Det er bare uinteressant.
Denne dommen rammer også de som synes det trivielle er interessant. Det samme er ikke
trivielt for den som vet som for den som ikke vet. Men det er likevel ikke den enkeltes
personlige smak som avgjør om et budskap er trivielt. Begrepet om det trivielle har en
5 Selvfølgelig opererer bransjen med trendforskning, smakspaneler og andre tjenester som krever en dypere
forståelse. Men disse reperesenterer punktnedslag, krever intensiv tolking og er vanskelige å generalisere. Den
mer seriøse, innholdsorienterte medieforskningen kommer opp i store metodeproblemer når den prøver å skape
generaliserbare resultater. Et godt eksempel er Höijer, Birgitta och Olle Findahl: Nyheter, Förståelse och minne.
Lund 1984.
6 Fremmedord og synonymer, Kunnskapsforlaget, Oslo 1986.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 8
funksjonell side: Skal man få tid til å tenke må man sortere vekk det kjente. For mye kjent
informasjon fungerer som støy.
Det trivielle danner bunnsjiktet på en verdiskala der det grensesprengende ligger på topp.
Men en slik skala er aldri i ro. I samme øyeblikk som ny erkjennelse vinnes flyttes grensen
oppover. Det grensesprengende fanges inn av det kjente, og begynner sin ferd mot avgrunnen.
En slik verdisklie er et typisk moderne fenomen, og står i motsetning til tradisjonalismens tro
på stabile verdier. Den som vil navigere i trivialitetenes landskap, må ha klart for seg at begge
prinsippene for verdisetting lever i beste velgående i vår tid. De danner utallige
blandingsformer.
Pressens nyhetsformidling er et av de beste eksemplene på moderne troløshet mot egne
verdier: Det nyhetene som samtlige medier ville fylle nasjonens oppmerksomhet med den ene
dagen fyller i søppelkassene neste morgen. Helgestoffet har et mer tradisjonelt preg, for
tradisjon er lik hygge. Aktualitet er modernitetens dødskyss. Det man vil gi et langt liv kalles
tidløst.
Når man skal streber etter det nye og det ukjente må det trivielle vike. Men det forsvinner
ikke, og blir verken forkastet eller avkreftet. Det trivielle synker bare ned under
oppmerksomhetens terskel, for å ta plass i det gitte.
Som en del av det som må tas for gitt blir det trivielle en del av selve erkjennelsens
fundament.
Nettopp her, i det upåaktete, trivielle sjiktet, finner vi kulturens grunnleggende kategorier,
som er så etablert at man har sluttet å drøfte dem. Grensesprengere og nyhetsjegere har altfor
lett for å glemme at de står på et fjell av selvfølgeligheter. Uten det ville selv de mest
himmelstrebende fakter være en kraftløs gest, dypt begravet i det normales middelmådigheter.
Det trivielle forveksles gjerne med den lave stil. Forvirringen blir ikke mindre av at man
kaller lavstilens sentrale sjangre for triviallitteratur. Men lavstil må ikke forveksles med det
trivielle. Det trivielle er funksjonelt bestemt. Man kan avgjøre hva som er trivielt ut fra hva
som er kjent og hva som er ukjent informasjon. Skillet mellom høy og lav stil er derimot en
ren sosial konvensjon.
Forholdet mellom disse størrelsene som er så viktige for vårt emne, blir klarere hvis man
skiller mellom ting og hendelser på den ene siden, og behandlingen av dem på den andre.
Ting og hendelser er til stede i virkeligheten. Behandlingen i mediene er en form for
symbolsk representasjon. En slik todeling kan lette forståelsen, selv om den også er en
forenkling. Svært mange symboler peker jo på andre symboler, som igjen peker på andre
symboler. Symbolene ligger innviklet i hverandre i så tykke lag at det kan være både umulig
og uinteressant å lete etter en hard kjerne av fysiske realiteter på bunnen.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 9
Lavstilen elsker oppsiktsvekkende hendelser. Dødsfall, skilsmisser, mord og skandaler kan
aldri bli trivielle. Nettopp derfor er de faste ingredienser i lavstilen. Men behandlingen skjer
på strengt konvensjonelt vis. Denne konvensjonelle behandlingen av det grensesprengende er
en av lavstilens sikreste kjennetegn.
Det melodramatiske og det pretensiøse er derimot bannlyst fra vårt samfunns høye stil.7 I
dette stilleiet dyrker man den raffinerte symbolske behandlingen av trivielle materialer, som
når kunstneren Per Barclay dekker gulvet i et italiensk palass med et hav av svart smøreolje.
Kontrasten mellom materiale og behandling blir det mer iøyenfallende. En slik kunst er
umulig uten den moderne kunstinstitusjonens rituelle kraft, som kan lade den mest
betydningsløse gjenstand med ny mening. Kunstmuseenes rituelle rom gjør det trivielle unikt.
I dette aksesystemet har den sosiale og stilistiske forestillingen om det høye og det lave en
tendens til å overskygge det funksjonelle og informasjonsmessige skillet mellom det
grensesprengende og det trivielle. Alt tolkes inn i smakens og livsstilens finmaskete rutenett.
Dette arbeidet beskjeftiger et utall såkalte gylne penner, som tolker en evig strøm av nye
fenomener inn i tidens smak, i en ustoppelig foss av glitrende artikler.
Skisse til en diagnose
Den mest utbredte kritikken av medieutviklingen går ut på at underholdningen siger inn på
informasjonens og nyhetenes område. Slik endres både form og innhold i useriøs retning.8
Dette kan være riktig nok. Men en slik kritikk har store svakheter.
Kritikken av underholdningsestetikkens innmarsj bygger gjerne på forestillinger om at det
finnes en slags naturgitte, grunnleggende journalistiske oppgaver, som for eksempel å
informere og kritisere. Hvis dette skal skje må nyhetsformidlingen skjermes fra
underholdningssjangeren. Dette er en vesentlig bestanddel i journalistenes yrkesideologi.
Slike forestillinger bygger på en naiv forståelse av både underholdning og nyheter. De
overser at underholdning alltid har vært et viktig motiv bak nyhetsforbruket. De overser at
underholdningens temaer er like alvorlige, og svært ofte de samme som nyhetenes temaer:
Underholdningen kaller sjelden på den store latteren, men den drøfter alltid grunnleggende
forestillinger i kulturen.
Skillet ligger i at underholdning kan bestå av rene påfunn, mens nyheter må forankres i det
faktiske. Men nyhetenes forhold til virkeligheten er svært komplisert. For å slippe unna det
7Operaen er et unntak. Her likner intrigen påfallende mye på skillingsvisene, som er en av lavstilens sentrale
sjangre. Når operaen får plass i den høye stil må det skyldes sosial arv, musikkhistoriske tilfeldigheter, eller at at
det er så vanskelig å forstå hva som blir sunget.
8 Se f.eks. Neil Postman: Vi morer oss til døde, Oslo 1985.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 10
spørsmålet argumenterer man på det estetiske plan: Nyhetene skal publiseres i en form som
gjør at de ikke kan forveksles med underholdningen. Ellers blir de ikke troverdige.
En slik estetisk diskusjon om nyhetenes troverdighet er helt utilstrekkelig når man
interesserer seg for demokratiets behov. Kravene som stilles til en opplyst allmennhet setter
informasjonskvaliteten i de brede mediene i fokus. En opplyst allmennhet kan man bare få
hvis det store flertall får informasjon av god kvalitet.
Så snart man tar opp en slik diskusjon ser man at man er omringet av kulturelle og litterære
skjemaer som truer med å tvinge tankene inn i sitt skjema. Er dette en ny forfallsmyte? Eller
en dommedagsprofeti? Forfallsmyter er alltid fristende, med sine vakre drømmer om en tapt
gullalder. Dommedagsprofetier vekker oppsikt. Men de er sjelden riktige.
Den som dykker ned i norsk pressehistorie finner lite gull å nære sentimentale drømmer med.
Selvfølgelig fortelles det heltesagn om drabelige oppgjør mellom glitrende penner. Men sett
under ett var norsk politisk journalistikk en servil og refererende disiplin fram til midten av
sekstitallet. Under hele den kalde krigen var opposisjonen frosset ut av arbeiderpressen.9 Den
trange småborgerligheten i de borgerlige avisene løftet ikke akkurat folkeopplysningens
fakkel, og statsinstitusjonen NRK var gjennomsyret av offisiøs pregløshet. Norsk partipresse
kan derfor ikke settes opp som noe ideal, ikke en gang for organisasjonspressen. Den er en
lang rekke eksempler på hvilke problemer som oppstår i offentligheten når de store
organisasjonene holder for lav demokratisk kvalitet.
Det er ikke lett å påpeke noe entydig forfall i norsk presse. Noe er blitt dårligere, noe annet er
blitt bedre. Men først og fremst er det blitt mye mer av det meste. Medieproduksjonen har
eksplodert, og denne eksplosjonen er kanskje utviklingens viktigste trekk. I en slik situasjon
gir hele mønsterfortellingen om forfallet et galt skjema. I stedet må man gå inn i den
voldsomme vekstprosessen og forsøke å kartlegge alternativene, se hva som har vokst og
skrumpet, og hva som ble forkastet underveis.
Når en situasjon endres raskt , blir stillstand det samme som tilbakegang. Det er jo ikke bare
massemediene som er forandret. Samfunnet er mye mer komplisert, mens omløpshastigheten
for tanker, miljøproblemer og tekniske løsninger er mangedoblet. Disse endringene
representerer en enorm utfordring for demokratiet. Hvis ikke informasjonskvaliteten i de
brede mediene er høy, vil ikke befolkningen klare å holde seg ajour med utviklingen. Da
tømmes de demokratiske institusjonene for påvirkningsmuligheter, og folkestyret er på
kontinuerlig tilbaketog.
Kvalitet er ikke en nøytral størrelse. Kvalitet må alltid defineres i forhold til et gitt formål, og
demokratiets krav til informasjonskvalitet definerer kvalitet ut fra et politisk perspektiv. Sett
9 Se Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen: “Ytringsfriheten i det 20. Århundre.” I
Ytringsfrihetskommisjonen. Særskilt vedlegg til NOU 1999:17, s. 124 ff.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 11
fra vinsmakernes ståsted ser bildet helt annerledes ut. For dem har de siste tiårenes
journalistiske utvikling vært et rent eventyr.
Når den politiske informasjonen svekkes synker informasjonskvaliteten. Her må man operere
med politikk i bred forstand, slik at begrepet omfatter både økonomiske, kulturelle og
tekniske emner.
Trivialiseringen består i at informasjonstilgangen i samfunnet svekkes, fordi de brede
informasjonskanalene fylles opp med gjengs, vanlig og kjent informasjon. Denne trivielle
informasjonen legger vekt på det lokale, det uvesentlige og det nærsynte. Svært mye av dette
stoffet handler om mediene selv, som er blitt noe av det mest trivielle som finnes.
Utenriksstoffet har gått gjennom en interessant endring. Tidligere var det lett å forsvare det
nærsynte og provinsielle bildet mediene ga av verden med tekniske begrensninger. I dag er
disse begrensningene borte, og man kan skaffe stoff fra alle verdenshjørner til enhver tid.
Mulighetene er til stede for å gi et representativt bilde av verden, men noe slikt er ingen
interessert i å levere. Mediene har et like skjevt fokus som før, men skjevheten har forandret
fasong. I dag er det åpenbart for alle at nyhetsmediene velger sine historier ut fra
kundelandets egen forestillingsverden. Verden er blitt råvare.
En viktig side ved trivialiseringen er at ressursene overføres fra sak til estetikk. Anretningen
av den trivielle informasjonen kan derfor bli riktig avansert, og ikke påfallende triviell. Men
det trekkes en usynlig grense mot kunsten. Kunsten er en brems, som problematiserer sitt eget
formspråk og får publikum til å stoppe opp. Den estetikken som skal selge de trivielle
budskapene fungerer som systemlojalt glidemiddel, selv om mange forsøker å framstille
effektene som grenseprengende.
Hvilket omfang har trivialiseringen? Hvor langt har den kommet, og hvilke tendenser er
tydelige?
Dette er det vanskelig å måle. Det dreier seg om innhold og forståelse, og derfor er det lite
man kan lese ut av den kommersielle medieforskningens uendelige tabeller over utvendig
målefakta. Men ved å følge i tellernes spor kan man finne en antydning av retningen.
Da er det mer å hente i ideologisk motiverte undersøkelser som er gjennomført av
interesseorganisasjoner. I 1995 sammenliknet John Hille norske medier i 1965 og 1995 på
oppdrag fra Framtiden i våre hender. Undersøkelsen het Fra holdning til underholdning og er
en systematisk sammenlikning av stoffprioriteringen i aviser, radio og fjernsyn.10
10John Hille: Framtiden i våre hender. Rapport 7/95. 54 s. Oslo 1995. Rapporten opererer med et mer
finmasket sjangersystem enn det som er referert her.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 12
Hille fant at det hadde skjedd en radikal endring av stoffprioriteringen på tretti år.
Hovedtyngden var forskjøvet fra opplysningsstoff i retning av underholdningsstoff,
sensasjons- og kriminaljournalistikk. Utenriksstoffet hadde gått ned enda mer enn det øvrige
opplysningsstoffet i avisene. Utviklingen var felles for nesten samtlige medier, med visse
unntak. Glidningen mot underholdninger og sensasjon var mest utpreget i radio, fjernsyn og
løssalgsaviser. Abonnementsavisene og smale radiokanaler som NRKs P2 hadde glidd minst i
retning av underholdning.
Når det gjaldt utenriksstoffet var Arbeiderbladet et unntak11. Denne avisen har forsøkt å
profilere seg nettopp med utenriksstoff, og det er bare pressestøtten som har hindret den i å gå
konkurs.
Nå er det ikke uproblematisk å sammenlikne på tvers av et så stort tidsrom, for medietilbudet
har endret seg sterkt. Avisopplaget økte med 70 prosent i perioden, og nesten hele økningen
skjedde i de løssalgsavisene som prioriterte underholdningsstoffet. Effekten av
omprioriteringen blir mangedoblet av opplagsveksten.
I etermediene er utviklingen enda mer dramatisk. Tilbudet eksploderte til det mangedobbelte
etter at NRK etablerte flere kanaler og kringkastingsmonopolet ble opphevet. Her har nesten
hele veksten i stofftilbudet skjedd i de kanalene som domineres av underholdningsstoffet. I
NRK-systemet har kanalomleggingene ført til en effektiv marginalisering av seriøs
saksinformasjon. Under monopolet i 1965 fikk den bred plass i den ene radiokanalen eller
fjernsynskanalen. I dag sitter den seriøse informasjonen i isolat sammen med klassisk musikk
og annen elitekultur, i kanaler som radioens P2. De kanalene har minimale lyttertall.
Etter at denne undersøkelsen ble gjort har særlig fjernsynsmediet gått videre i trivialiseringen.
Under presset fra de kommersielle kanalene har NRK etablert avlastningskanalen NRK TO.
Den skal avlaste hovedkanalen for alt som kan jage store kundegrupper, og har selvfølgelig
nesten ingen seere.
Slik kan man tegne trivialiseringens bakteppe. Men for å forstå den fullt ut må man lese
avisene, lytte på radioen, holde ut Tv-programmene, og tolke det man finner ut fra det totale
medietilbudet, publikums tidsbruk osv. Det kulturelle og politiske klimaet i 1965 og 1995 var
heller ikke det samme. Enhver informasjon må tolkes ut fra den sammenhengen den blir
publisert i.
I 1999 gjennomførte Institutt for Journalistikk en undersøkelse på oppdrag fra
Verdikommisjonen, under tittelen Pressens verdier12. Denne undersøkelsen er snevrere lagt
opp. Den tar bare for seg aviser, og gjør ingen historiske sammenlikninger. Når det gjelder
11 Arbeiderbladet ble senere omdøpt til Dagsavisen.
12 Sigurd Allern (red.):“Pressens verdier” Institutt for Journalistikk, 1999. Utgitt som bilag til Journalisten 8.10.
1999 .
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 13
stoffprioriteringer opererer den bare med en rangert liste over hvordan ulike aviser prioriterer
stoffet. Blant avisene er utvalget lagt opp annerledes. Mens Hille konsentrerer seg om de
Oslo-avisene som kan kalles riksaviser, har Pressens verdier også tatt for seg en stor
regionavis og en rekke lokalaviser. I tillegg til den nokså overflatiske opptellingen av
artikkeltall, spaltecentimeter, kildevalg og kildenes kjønn er undersøkelsen utfylt av en mer
beskrivende del i fri form. Her blir de ulike avisene kommentert. dermed nærmer man seg en
kvalitativ vurdering.
Fordi utvalget i Pressens verdier er annerledes, kommer det fram et viktig funn som ikke er
synlig i Hilles undersøkelse: Norske lokalpresse skiller seg fra rikspressen.13 Lokalavisene
har en utstrakt dekning av lokalpolitiske saker, som gjør dem til et nøkkelledd i det som kan
være en fungerende politisk offentlighet på lokalplanet. De mange debattsidene viser også at
avisene er et aktivt debattforum. Med bakgrunn i dette funnet konkluderer undersøkelsen med
at norsk presse prioriterer samfunnstoffet høyt, og at den både tar informasjonsoppgaven og
diskusjonen på alvor.
Dette er vel og bra. Men likevel står man igjen med en rekke spørsmål: Hvilken virkning har
lokalpressens dekning av kommunepolitikken når de tunge samfunnsendringene foregår på
riksplan eller overnasjonalt nivå? Hvordan skal man vurdere de mange spaltemetrene med
politiske stoff i riksavisene, når en vesentlig andel av dem blir brukt til politiske
gladiatorkamper og heksejakt på klønete politikere? Hva formidles i fjernsynet? Eller i
musikkanalene i radio? Og hva skjer med konklusjonen hvis man trekker inn opplaget?
Løssalgsavisen VG blir vurdert som nokså tvilsom i undersøkelsen. Den har et opplag på 364
000. Det er større enn alle de andre avisene i utvalget til sammen.14
Det er nettopp slike spørsmål som avgjør om den vanlige borger er i stand til å holde tritt med
samfunnsutviklingen, forstå hva som skjer, og eventuelt omsette sin mening i demokratisk
maktutøvelse. Og informasjonskvalitet må alltid vurderes i sammenheng med størrelsen på
opplaget.
13 Man bør kanskje heller si at lokalpressen skiller seg fra løssalgsavisen VG og nisjeavisen Dagens Næringsliv.
Aftenposten er ikke med i utvalget. Denne avisen ville gitt utvalget en mer seriøs profil.
14 I det vurderende avsnittet står det blant annet: “Avisen har med uregelmessige mellomrom selvstendige
politiske reportasjer og nyheter om regjerings- og stortingspolitikk. Større hendelser dekkes bredt. På sitt beste
er denne journalistikken analytisk og kritisk. For øvrig er dekningen mest konsentrert om motsetninger og
konflikter, spesielt personkonflikter. Dekningen av feltet blir derfor noe fragmentarisk. Avisen er generelt mer
opptatt av det politiske spillet på Stortinget, enn saksinnholdet i politikken. Et klart minus er at avisen har åpnet
for ukritisk bruk av anonyme uttalelse, inkludert personkarakteristikker, i den politiske journalistikken. Ingen
som ønsker å følge med i rikspolitikken blir i dag allsidig og godt informert gjennom å lese VG.” Pressens
verdier s. 18. Ført i pennen av Sigurd Allern og Gunnar Bodahl Johansen.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 14
Allerns undersøkelse fra 1999 avkrefter på ingen måte konklusjonene i Hilles undersøkelse
fra 1995. Det er metoden og vurderingen som er ulik. Noe annet er heller ikke å vente. Vi
lever i oppdragsforskningens tid, og både problemstilling, valg av forskermiljø og
rapportenes faglige retning er sterkt påvirket av hvem som betalte for oppdraget.15
Trivialiseringen av mediene er en komplisert prosess. Bildet består av markedsvekst, endrete
stoffprioriteringer, en klar dreining i retning av estetikk, og av sterke ideologiske endringer
både i presse og samfunn.
Det er også viktig å understreke at trivialiseringen er i en løpende prosess, og ikke et ferdig
resultat. Den foregår ujevnt, har mange ulike stadier, og har forskjellige utslag i ulike medier.
Det er heller ikke slik at trivialiseringen fører til det trivielles totale seier. I denne
sammenhengen er dommedagsprofetiene like uproduktive som forfallsmytene.
Det ser heller ut til at trivialiseringen henger sammen med en ny type lagdeling av publikum,
der den gamle klassedelingen erstattes med ulike smakskulturer.16
Saksinformasjon er ikke bare fakta. Når man signaliserer at man er interessert i
saksopplysninger produserer man også et sosialt definert tegn. I kraft av å være tegn fanges
saksopplysningene inn av smakskulturenes forestillingsverden. Denne smakskulturen
behandler samfunnets rangorden, men omformulerer den til en stige av rene symboler.
Innenfor smakens system er det ikke informasjonene selv som er interessante. Dyrker man
saksinformasjon blir det tolket som et bevis på at man dyrker sin egen fortreffelighet.
Informasjon blir et livsstilsymbol.
Etterhvert som trivialiseringen skrider fram fører livsstilens logikk til at de som dyrker
informasjon blir isolert i små grupper. De er såre fornøyd med det, for isolasjonen betyr
samtidig at de ligger høyt på rangstigen. De får levert sine eksklusive, informative
livsstilsymboler på døra, på jobben eller over nettet. Dette er kjøpesterke mennesker, så
leveransene blir sikkert opprettholdt. Til gjengjeld holder de trivialitetene i de brede mediene
15 Institutt for Journalistikk er presseorganisasjonenes bransjeinstitutt, som driver både kursvirksomhet og
forskning. Framtiden i Våre Hender er en idealistisk miljøorganisasjon.
16 Bak smakskulturene ligger det økonomiske og kulturelle skiller som like gjerne kan beskrives som
klasseskiller. Men de oppfattes ikke like lett som klasseskiller av befolkningen, slik man gjorde det i de
tradisjonelle klassekonfliktenes epoke.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 15
på trygg avstand.17 Denne isolasjonen er en stor fordel for mediekonsernene, som høster
hovedinntektene sine i den trivielle sektoren. På grunn av lagdelingen er det alltid mulig å
finne en akademiker som kan legitimere splittelsen ved å vitne om mangfoldet, og forsikre
om at fornuften lever i beste velgående på hans eget kontor. Ekte saksopplysninger skal til og
med være observert i fri flukt gjennom det offentlige rom, båret på kronikkens vinger. Men
dette avkrefter på ingen måte trivialiseringen. Problemet er ikke at fornuften er utryddet.
Problemet er at den stenges ute fra de brede mediene.
De ideologiske endringene er sentrale i denne prosessen. Det skjer en omideologisering, som
fører til at de gamle idealene om en rasjonell og diskuterende offentlig samtale mellom
informerte, myndige borgere viker plassen for en annen type offentlig kultur. Den kan
beskrives som en form for offentlig barnsliggjøring. Man dyrker det nære, det varme,
kroppsfunksjonene, enkle gleder i sport og fjas, gamle og nye eventyr, sagn og myter, og
stiver opp intimitetens bløte klima med trivielle forestillinger som gjentas i det uendelige. I
psykologenes fagspråk kalles dette regresjon, en tilbakevending til et tidligere psykologisk
stadium.
Motsetningen til regresjon er progresjon. Og dermed bringer dette begrepsparet oss tilbake til
konfliktens kjerne. Det som åpner veien for medienes kollektive regresjon er nettopp at
framskrittstroen har mistet sin kraft. Når retningen er borte har det samme virkning som å
oppheve alderen. I en slik verden er det bare gøy å være barnslig.
Trivialiseringen en også renessanse for det private. Private temaer eksponeres i det offentlige
rom. Nå er det høyst tvilsomt om mediebruken foregår i noe offentlig rom. De fleste medier
brukes hjemme. Det som kunne vært en offentlighet, blir i stedet felles bilder av
privatlivsvarianter, som distribueres til et høyt antall privatsfærer. De knyttes ikke sammen
gjennom offentlig diskusjon, men mellom markedets bånd av anonyme penger.
Denne vendingen mot det private gjør forbrukerstoffet til fanebærer i trivialiseringen. Men
privatiseringen trenger også inn i journalistikkens hardere områder. Store politiske spørsmål
blir tolket som personkonflikter. Det viktigste spørsmålet i økonomijournalistikken er ikke
17 Denne kulturelle segregeringsprosessen kommer ypperlig fram i denne bekjennelsen: «Et av mine kategoriske
imperativer har vært å avvise VG. Jeg har nesten aldri kjøpt eller lest VG, bare fulgt et basic indtinct som sa meg
for lenge siden at VG, TV3, Frp og Se og Hør er ekle tegn i endetiden. Nå har jeg prøvd å la liv følge lære, ved å
nærme meg VG med undring og visdom. Jeg har satt min fordom på prøve ved å tvangslese VG i tre måneder.
Og la meg røpe med det samme: Fordommen besto. Jeg har fått bekreftet at VG er Norges farligste tanketyv og
sjelevandrer.» Per Fugelli, professor i samfunnsmedisin og ivrig samfunnsdebattant, i Pressens verdier s. 18.
Det er verd å merke seg at de mediene denne ivrige samfunnsdebattanten har avsondret seg så totalt fra er
Norges mest leste avis og Norges mest leste ukeblad. Han leste dem ikke før han ble medlem i den
regjeringsoppnevnte Verdikommisjonen.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 16
konsekvensene av oppkjøpsraidene, men hvem som vant børsduellen. Det er ikke lenger
regler eller ideologier som blir viet alminnelig oppmerksomhet. Det handler om tillit.
Det som taper i denne utviklingen er det administrative og politiske stoffet. Prosesser,
prinsipper, administrasjon, ideologi og politikk er i ferd med å tape hegemoniet, mens
sladderens forståelsesformer er i ferd med å erobre offentligheten. Slik mister det brede
publikum kontakten med den reelle maktutøvelsen i samfunnet. Det som skulle legge grunn
for allmennhetens kritiske debatt blir en særinteresse for ekspertmiljøer. Men et demokrati
som bare er for spesielt interesserte er ikke lenger et demokrati.
Undersåttkulturen
Trivialiseringen kan beskrives som en omideologisering av samfunnet. Men denne
omideologiseringen har også viktige sosiale konsekvenser. Resultatet av trivialiseringen er at
man splitter offentligheten, og utvikler en todelt kultur. På toppen oppstår det en
administrasjonskultur, som flyter som en øy over en allmenn undersåttkultur. Historien har
vist at slike administrasjonskulturer klarer seg bra, men også på dette feltet kan Norge vise
seg å være et annerledesland. De norske likhetsidealene perforerer den beskyttende hinnen
mellom elitekulturen og undersåttkulturen. Etter folkeopplysningens fall har de trivialiserende
kreftene annektert likhetstanken. Det er klare tegn til at også eliten blir infisert med
trivialkulturen. Da blir den ikke lenger funksjonsdyktig.
Trivialiseringen er en kamp om rang og kulturelt hegemoni. Det har aldri manglet triviell
informasjon i samfunnet, men den er holdt nede av sterke kulturelle tabuer. Den utstrakte
trivialiseringen oppløser disse tabuene og setter inn det trivielle som den normale standard.
Resultatene kan man se hver eneste dag i norsk journalistikk.
Nå er ikke elitekulturens trivialisering noe stort problem. Eliter er det nok av, og hvis den
norske eliten bryter sammen er det nok av andre som gjerne vil kontrollere oljefeltene.
Ut fra et demokratisk perspektiv er det langt viktigere å bekymre seg for undersåttkulturen.
Man kan trekke paralleller mellom den moderne undersåttkulturen og det antropologiske
begrepet fattigdomskultur. Dette er kulturformer som lå på bunnen av vårt gamle
standssamfunn, og yngler friskt i storbyenes moderne slumområder. Men en slik
sammenlikning får fram store forskjeller. Undersåttkulturene i rike, høyteknologiske samfunn
kan på ingen måte beskrives som en mangelkultur. De kan heller ikke tolkes som et fravær av
andre alternativer.
Fellestrekkene finner man i den skapende oppfinnsomheten som preger begge kulturformene.
De utnytter tilgjengelige muligheter, og setter dem sammen på nye måter. Og begge er
utviklet med et felles premiss: den politiske avmakten.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 17
Men her skiller den moderne undersåttkulturen seg ut. Den representerer et mer eller mindre
bevisst valg, bort fra alle utopier om å erobre politisk makt. På denne måten velger man bort
et velkjent alternativ som har vært markedsført gjennom århundrelange kampanjer.
Avvisningen skjer i et intrikat samspill mellom folkelig smak, private livsstilsprosjekter og
massemedienes industriprodukter. Resultatet er en kulturform som er både dynamisk og
konservativ på samme tid, selve nøkkelelementet i det moderne forbrukersamfunnet.
Denne kulturen har klare politiske trekk. Et av de sentrale elementene er forholdet til
individets personlige myndighet. Her ser vi en klar glidning i forhold til gamle politiske
idealer. I den klassiske politiske teorien gjør et myndig menneske sin vilje gjeldende i
offentlig aktivitet, bygd på diskusjon og forhandlinger. I undersåttkulturen demonstrerer man
myndighet og handlekraft gjennom individuelle prosjekter. Disse prosjektene koples til
omverdenen på markedet, gjennom pengenes anonyme bånd.
Når man beskriver situasjonen på denne måten, blir beskrivelsen en del av det bildet som
beskrives. Den framsettes i en bok, i et massemedium i et høymoderne mediesamfunn. Den
blir også en livsstilsmarkør. Hvem er jeg, som tillater meg å si noe slikt om andres liv? Er
ikke dette enda et tegn på at den intellektuelle middelklassen oppfatter seg som mye bedre
enn alle andre?
Det er ikke det som er poenget. Demokrati går ut på at den vanlige borger kontrollerer og
styrer makthavernes disposisjoner. Skal det være noen realisme i et slikt prosjekt må man
insistere på sak og funksjon, og tenke mindre på stilen. Men også en funksjon er et tegn, som
slukes av livsstilsmarkørenes altomfattende system. Dette er en av mediealderens viktigste
ideologiske mekanismer.
Symbolenes kretsløp
Når trivialiseringen har så radikale konsekvenser, kan man fristes til å tro at det hele er avtalt
spill, styrt av skjulte krefter. Men slike konspirasjonteoriene har lite å bidra med i slike
spørsmål. Man må lete etter årsakene i mekanismene som styrer mediesamfunnets symbolske
kretsløp, der samfunnets forråd av felles forestillinger justeres kontinuerlig.
Da rotasjonspressen ble innført midt på 1800-tallet førte det til en voldsom inflasjon på
markedet for det trykte ord. Ord ble forbruksvare. En konsekvens av dette var at
lesehastigheten økte, og statusen sank tilsvarende.
I dag har denne utviklingen gått så langt at man ikke kan forbruke mer tekst uten å sove
mindre. I radio og fjernsyn blir til og med tekstene lest høyt for kundene, som får dem gratis.
De skal da heller ikke legge igjen mer enn et svakt avtrykk i sinnet.
De devaluerte tekstene sirkulerer i massemedienes evige kretsløp, som består av elementene
medieproduksjon – salg – forbruk – forbruksovervåkning – tilpasning av medieproduksjonen -
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 18
nytt salg osv. Det likner påfallende på kretsløpet i en forsterker. Det er kretsens egenresonans
som avgjør hvilke symboler som blir forsterket.
I medienes krets er informasjon en råvare som forbrukes i svimlende fart. Ny informasjon
mates inn kontinuerlig for å kastes ut i markedet. En stor del av denne informasjonen havner
umiddelbart i glemselens mørke. Litt av den fanges opp av en annen type kretsløp: Brukernes
små samtalesirkler, som foregår ansikt til ansikt.
Mens enkeltinformasjonene forbrukes, er kategorier og verdioppfatninger av et mer bestandig
materiale. De kan koples tilbake i stadig nye runder. Fordi de er abstrakte og generelle,
opptrer de som tilnærmet faste størrelser i forhold til de flyktige enkeltsakene. De kategoriene
som skaper størst resonans hos publikum bygger seg gradvis opp i kretsløpet, og lades med
stadig nye, tillokkende saksinformasjoner.
Publikum er tilsynelatende den avmektige part. Men siden det dreier seg om et kretsløp som
følger forsterkernes logikk, virker publikum som et styrende filter. Hvis det ikke ligger andre
filtre i kretsen, er det publikums reaksjoner som bestemmer kretsens egenresonnans, og
dermed hva som forsterkes. Mekanismen fungerer utmerket selv om forbrukerne ikke snakker
med hverandre. Det er summen av enkeltindividenes forbruksmønster som teller.
Nå er ikke publikums smak det eneste filteret. Produsentmiljøene og distributørene styrer
også symbolstrømmen. Det kan dreie seg om politisk og religiøs kontroll, eller de kulturelle
tabuene som kalles kvalitet. I de politiserte mediekretsløpene lå det ekstremt sterke føringer
på produksjonsleddet, som stoppet signaler og informasjon som ellers ville skapt resonans
hos publikum.
Hvis filtrene til produsenten og forbrukerne kommer i utakt kan resonansen i kretsen stoppe
nesten helt opp. Resultatet blir en nisjeavis, et menighetsblad eller en kulturkanal. Det er ikke
tilfeldig at slike nisjemedier ofte blir rost som gode eller velredigerte. Det betyr at andre
fagmiljøer liker det filteret produksjonsleddet har lagt inn.
Dempingsmekanismen på forbrukersiden lar seg ikke fjerne, og det er svært tungt å justere.
Den som ønsker maksimal resonans må derfor justere det som foregår på produsentsiden slik
at det passer publikums smak. Slikt krever teft. Det er derfor ikke noe vanskelig å kombinere
eiernes ønske om maksimal inntjening med formell redaksjonell fristilling. Finansielle eiere
har sjelden teft for innhold. Blander de seg, går det ut over lønnsomheten.
Smak er alltid lagdelt. En tilnærmet fri redaksjon som jager etter maksimal suksess vil derfor
oppfattes som en nedbrytende kulturell kraft. Den som tilpasser produksjonen til forbrukerne
maksimalt bryter med sterke tabuer, og det skaper store problemer. Eierne og produsentene er
nesten alltid rekruttert fra høyere sosiale lag enn forbrukerne, og de blir naturligvis støtt av
slikt. Men man risikerer også å støte de som står lavere ned på den kulturelle rangstigen.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 19
Oppfatningen av hva som er høyt og lavt, passende og upassende er en felles forestilling som
stort sett deles av hele befolkningen. Den må ikke provoseres.
Det er derfor grenser for markedstilpasning. Løsningen på dette er en lagdeling i høy- og
lavstilmedier. Det er det samme Schibstedkonsernet som gir ut både Aftenposten og Verdens
Gang.
Den nedbrytende tendensen i et markedsorientert symbolsk kretsløp er stort sett
kulturkonservativ, med en klar høyrepopulistisk tendens. Det har historiske årsaker. Det
kulturelle systemet disse mediene bryter ned er bygd opp av opplysningstidens disipler. Som
de liberale framskrittsvennene de var, ville de erstatte mytiske og tradisjonelle
forståelsesformer med saksopplysninger og fornuftig dialog. På den måten bygde de opp en
elitekultur i frihetens navn.
Store deler av den høyrepopulistiske kulturstrømningen er en reaksjon mot denne liberale
elitekulturen, som er et ektefødt barn av den tidlige moderne epoken. Høyrepopulismen vil ha
oppreisning.
Her trer de brede massemediene inn med sine tilbud. De appellerer til tradisjonalismens
mytiske fortellingskultur. På den måten erobrer de kjøpekraften til et politisk avmektig
publikum, og utnytter svekkelsen av framskrittstroen på den måten. Siden framskrittstroens
ideologiske filter er frakoplet, står de fritt til å gjøre dette.
En slik utviklingen griper inn i både det ideologiske systemet og kunnskapsnivået i
samfunnet. Når man påpeker dette, betyr ikke det at det er noen grunn til å mimre over
partiavisenes overlegne kvalitet. De var slett ikke så gode. Det som er gått tapt er først og
fremst den ideologiske tydeligheten. Man flytter noen av de viktigste styringsmekanismene i
det symbolske kretsløp bort fra det åpent diskutable og inn i det implisitte og skjulte. I stedet
for partijournalistikkens åpenlyse taktikkeri, blir verden framstilt gjennom et villniss av
moralske fortellinger og journalistiske vurderinger.
Det som produseres i journalistikkens kretsløp kan ikke kalles annet enn ideologi.18 Samtidig
er forestillingen om at journalister ikke har noen spesiell ideologi en hjørnestein i
journalistenes egen profesjonsideologi. Dette paradokset er en av journalismens mest
18 Her brukes ordet ideologi om abstrakte tankemodeller som både beskriver verden og legitimerer handlinger.
Når man forstår dem på denne måten er ideologier et uunnværlig tankeredskap, som finnes over alt hvor det
eksisterer kompliserte sosiale systemer. Det betyr også at ideologisk debatt må stå helt sentralt i en fornuftig
samfunnsdebatt. Ideologier må begrunnes, og selv om de sjelden er et klart definert system når de konstrueres,
må man forsøke å formulere dem så klart som mulig i ettertid. Bare da kan de legges ut til offentlig diskusjon.
Den utbredte marxistiske ideen om at ideologi er en form for falsk innsikt er lite fruktbar. Ingen kunne være i
tvil om at marxistene mente de selv satt inne med den «ekte» innsikten, som ga dem spesielle moralske og
politiske fullmakter.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 20
verdifulle egenskaper. Det gjør profesjonen riktig fleksibel når den skal ut og selge sine
tjenester.
Symbolsk makt
Vi lever ikke direkte i verden, men i våre forestillinger om verden.
Dette er ikke en påstand om at den fysiske verden ikke finnes. Den minner bare om to enkle
fakta: Selv den minste landsby er et så komplisert sosialt apparat at man bare kan forholde
seg til den gjennom å lage en modell inni hodet. Og et moderne samfunn er fullstendig
umulig å fatte hvis det ikke beskrives som abstrakt system. Når vi navigerer i samfunnet, er vi
derfor nødt til å navigere indirekte, i forhold til den modellen vi har inne i hodet. Selvfølgelig
justeres den symbolske orden kontinuerlig, men hvis man forsøker å erstatte den med rene
sanseerfaringer blir resultatet total forvirring.
Samtidig er den symbolske orden vanskelig å se. Når vi opplever at våre forestillinger om
verden stemmer, blir de gjennomsiktige. Forestillingene «er» verden når vi oppfatter dem
som riktige.
Dette forholdet mellom den symbolske makt og den materielle verden er også en forutsetning
for maktutøvelsen i samfunnet. Det er ikke politiet som hindrer flertallet i å stjele, eller trusler
om hevn som holder oss fra å slå naboen i hodet. Det er forestillingene som hindrer oss:
Forestillinger om hvordan verden er, om hvilke mekanismer som virker, om rett og galt.
En konsekvens av dette er at våre forestillinger er en del av samfunnets maktstruktur. Det er
dette som ligger bak det Pierre Bourdieu kaller symbolsk makt19. Symbolsk makt er ikke
liksommakt, eller makt som «bare» ligger som et betydningsløst pyntelag over en “virkelig”
makt. Symbolsk makt er en av maktens aller viktigste former, og helt avgjørende for å forstå
trivialiseringens konsekvenser.
Bourdieu deler maktens struktur i to plan. Det ene planet består av velkjente materielle og
økonomiske strukturer som fabrikker, økonomiske og politiske styringssystemer, forsvar,
politi, banker, fengsler, grensekontroller og lover. Dette betrakter han nokså tradisjonelt som
den fysiske og institusjonelle makt. Kolliderer man direkte med denne delen av
maktstrukturen er reaksjonen håndfast, fysisk og ubehagelig.
Som alle vet er det bare outsiderne som opplever slikt. Et vanlig hverdagsmenneske som
kjenner samfunnets virkemåte kan leve et helt liv uten å bli dengt opp av politiet. Man kan til
og med leve i årevis uten parkeringsbøter. Da lever man i tråd med samfunnets symbolske
orden.
19Se Pierre Bourdieu: Symbolsk makt, Oslo 1996 s 38.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 21
Den symbolske makt ligger i forholdet mellom den symbolske orden og maktens fysiske
orden. Den virker sterkest når innbyggerne opplever et sammenfall mellom sine egne
forestillinger om verdens tilstand, og måten den materielle maktstrukturen er bygd opp på. Da
oppleves ikke lenger maktstrukturen som maktstruktur, og undersåttene blir
selvundertrykkende: “symbolsk makt er denne usynlige makten som bare kan utøves med
delaktighet av de som ikke vet at de ligger under for den, eller endatil ikke vet at de utøver
den”20. Slik makt er enkel å utøve, og det viktigste vedlikeholdet skjer på det symbolske plan.
Doxa. En omvisning
Når verdens struktur og forestillingene om verden faller sammen til en gjennomsiktig helhet,
gir det en opplevelse av doxa. Doxa er en grunnleggende størrelse når man skal forstå
begrepet symbolsk makt. I den moderne betydningen av ordet betegner det den enorme
mengden av forestillinger som det aldri settes spørsmålstegn ved, og som man derfor ikke har
noe begrep om. Doxa kan sammenliknes med grammatikken. Alle bruker den, men de
færreste kan beskrive den.
Opprinnelig er ordet gresk og betyr den alminnelige mening. Opplevelsen av doxa er enkel.
Den består i at man føler at verden er som den er. Det er like fruktbart å formulere problemer
som å søke om fritak fra tyngdeloven. Samfunnets orden og naturens orden glir sammen til
ett.
Doxa er gammelgresk og betyr den alminnelige mening.21 Med dette forstår man det alle vet
og holder for sant. Derfor er det heller ikke nødvendig å begrunne doxa. Doxa har vist seg
brukbar i praksis. I klassisk gresk filosofi er doxas motsetning episteme. Episteme er
kunnskap som er vunnet gjennom fornuftens hjelp og logisk bevisføring, og forløperen til vår
tids vitenskapelig erkjennelse.
Svært enkelt kan man hevde at opplysningens framskrittstro var basert på en enkel utopi:
Episteme skulle erstatte doxa. Overtro vek for viten. Slik skulle man bane vei for fornuftens
herredømme og det gode samfunn.
Parallellen mellom gresk filosofi og vår tids vitenskapsdyrkende kultur må ikke trekkes for
langt. Vi dyrker en empirisk vitenskap, der måling og sanseerfaring er sannhetskriterier.
Platon betraktet derimot sanseerfaringer som ufullkomne skygger av ideenes fullkomne
verden. Hos Platon er doxa mindreverdig fordi den alminnelige mening bygger på
sanseerfaring. Episteme er å foretrekke fordi det bygger på ren tenkning.
20 Bourdieu 1996 s.st.
21 En systematisk drøfting av Bourdieus doxabegrep med tilløp til en formell definisjon finnes i Pierre Bourdieu:
Outline of a Theory of Practice, Cambridge 1977 (fransk utgave 1972) s 164 ff. Se også Pierre Bourdieu:The
Logic of Practice , Cambridge 1977 s 68-69.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 22
I Aristoteles retorikk finner man en mer forsonlig holdning til doxa. Han innførte riktignok
endoxa, en spesialvariant for filosofer. Den vanlige doxa var en praktisk halvinnsikt, et første
steg på veien mot sann innsikt.
Doxabegrepet forsvant tidlig inn i historiens halvmørke. I dag bruker vi det stort sett i avledet
form, når vi snakker om paradoks (= utenfor den alminnelige mening) eller ortodoks (= den
rette mening). Paradoksets motsetning er doxa selv. Motsetningen til ortodoks er heterodoks
(= avvik fra den rette lære), og brukes av og til om kjetteri.
I vår empiriske tid må doxa nødvendigvis få et annet innhold enn hos Platon. Bourdieu bruker
doxabegrepet til å beskrive det som blir tatt for gitt. 22 En slik doxa er ikke den alminnelige
mening som blir formulert på gater og torg. Den doxa som må tas for gitt, er så alminnelig at
den ikke formuleres klart i det hele tatt. Doxa er det som er, en sum av uformulerte svar på
spørsmål ingen stiller seg. Det betyr at de færreste har noe begrep om doxa. Så fort et
spørsmål eller saksforhold formuleres eksplisitt, rives det ut av doxa.
Opplevelse av doxa må ikke forveksles med manglende kunnskap. Det er heller omvendt:
Forutsetningen for en opplevelse av doxa er nettopp at man har en bestemt kulturell
kunnskap. Uten doxa vil heller ikke samfunnet fungere, for bare en ytterst liten del av
samfunnets virksomhet er regulert av formelle regler.
Først når det dukker opp en konkurrerende virkelighetsoppfatning, som setter spørsmålstegn
ved tingenes orden, rykkes elementer ut av doxa. Da blir både reglene og den symbolske
makten synlig. Kvinnesaken er et typisk eksempel på en slik utfordring. Den reiste ikke bare
en rekke konkrete krav. Den største utfordringen var kanskje at den provoserte etablerte
holdninger på grunnleggende vis.
En synliggjort symbolsk makt er svekket, og man må sette inn andre, mer fysiske
maktformer: Politi, terrorgrupper, propaganda. Eller i norsk målestokk: Skolereformer,
karakterer, narkotikahunder og billettkontrollører.
Opplysningstradisjonens fornuftsdyrking har alltid utfordret det tradisjonelle samfunns
symbolske orden. Våre moderne samfunn har dynamikk, konkurranse og endring som
sentrale dyder, og skapt en egen legendetradisjon som dyrker kjettere og avvikere. På denne
måten er endring opphøyet til et gode i seg selv. Men en slik prosess lar seg aldri stoppe.
Rasjonalismens evige forandringsmani er en Molok som spiser sine egne barn.23 Det er en av
22 En annen teoretiker som bruker det gitte som analytisk grunnbegrep er etnometodologen Alfred Schutz. Han
opererer med begrepet «Things taken for granted». Se «On Multiple Realities» i Schutz: Collected Papers vol 1.
The Haag 1962. I sin klassiske pressestudie Making News (New York 1980) bygger Gaye Tuchman på Schutz´
teorier, men Tuchmans drøfting av emnet er svært kortfattet. I innledningen advarer hun til og med sine
amerikanske lesere mot å lese bokas mest interessante avsnitt!
23 3. Mos. 20, 1-5.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 23
grunnene til at det er blitt så vanskelig å forsvare framskrittstroen. Når framskrittstroen
svinner, er det vanskelig å forsvare fornuften som det godes prinsipp. Dermed mister også
rasjonalismens systematiske angrep på doxa mye av sin gamle legitimitet.
Det er umulig å vite om en forestilling som hører til i doxa er sann eller gal. Det er vanskelig
å fastslå om den eksisterer i det hele tatt. Doxa virker indirekte, gjennom en “følelse for
spillet” som deltakerne har felles, fordi de har tilegnet seg de samme doksiske forestillingene.
Selvfølgelig kan man ikke rådføre seg direkte med doksiske forestillinger. Da måtte de
formuleres, så de blir diskutable og rykkes ut av doxa. Doksiske forestillinger kan man bare
rådføre seg med på indirekte vis, gjennom assosiasjoner, paralleller, eksempler,
mønsterhistorier eller andre mekanismer som appellerer til magefølelsen. Bekreftelsen av
doksiske forestillinger skjer også indirekte. Bourdieu snakker derfor konsekvent om en
opplevelse av doxa. En slik opplevelse av doxa er nært beslektet med opplevelse av mening.
Bourdieus doxabegrep er en del av hans generelle handlingsteori. De sentrale størrelsene i
denne teorien er det sosiale feltet, habitus (eller preg på norsk), pluss symbolsk makt, som vi
har nevnt.
I følge Bourdieu er samfunnet organisert i felt. Et felt er en kombinasjon av materielle og
kulturelle strukturer som styrer bestemte områder eller funksjoner i samfunnet. Man kan
snakke om det byråkratiske feltet, det kulturelle feltet, det akademiske feltet, det økonomiske
feltet osv. Feltbegrepet er skalerbart, slik at man kan finne små felt inni store felt, og
omvendt. Alle felt består av økonomiske og fysiske størrelser, og av et sett regler som
bestemmer hvem som skal rå over ressursene, hvordan det gjøres osv. Feltet likner på et spill,
som forutsetter både bane og regler.
Mens feltet er en kollektiv sosial og fysisk størrelse, er habitus eller preget det enkelte
individets tilpasning til feltet24. Hvis vi holder oss til spillmetaforen, er habitus det som gjør
at den enkelte spiller passer inn i spillet. For å lykkes i et felt må man være preget til feltet.
Man må ha den rette habitus. Ellers går det dårlig, som når en person uten byråkratisk
erfaring forsøker å trenge inn i det byråkratiske felt, eller litteraturprofessoren slår vitser blant
drosjesjåfører.
Habitus må ikke forveksles med formell kunnskap om regler. Spillet er mer sammensatt enn
de formelle reglene, siden praktisk erfaring har etablert strategier, motstrategier og tabuer.
Den som har den rette habitus mestrer det sosiale spillet intuitivt, slik en god fotballspiller
leser spillet.
24 Habitusbegrepet er blant annet brukt av Norbert Elias på 30-tallet. Bourdieu har han lånt det og omdefinert
det etter eget behov. Se Norbert Elias: The Germans Cambridge 1996 s. ix.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 24
Preget etableres når feltets normer og forestillinger sosialiseres inn i hodene på hvert enkelt
individ. Siden de preges på nesten samme vis vil ulike individer opptre nokså parallelt i like
situasjoner. Samtidig er det også mulighet for individuell frihet og variasjon. Bourdieus teori
om den personlige habitus og feltets struktur er dermed en teori om viljens frihet i et system
av sosiale lover. Han kaller habitus et “fast installert prinsipp for regulerte
improvisasjoner25”.
På denne måten står Bourdieus handlingsteori i klar opposisjon til mål/middeltenkingen som
dominerer i angelsaksisk nytteteori, sosialøkonomien og store deler av vestlig
samfunnsvitenskap.
I en lek kan man tre ut og inn i spillets univers etter eget ønske. Det er langt mer risikabelt å
gå ut av et sosialt spill. For å bli godtatt i et sosialt spill må deltakerne akseptere feltets
kollektive tro. En sentral bestanddel i denne kollektive troen er feltets doxa.
Der motsetningen til det antikke doxa var filosofenes episteme, er motsetningen til Bourdieus
doxa diskursens eller diskusjonens univers. Diskusjonens univers er heterodoksiens rom. Her
opptrer det alternative oppfatninger, som trekker forestillinger ut av doxa og setter
spørsmålstegn ved dem. Man kan ikke lenger stole på at den symbolske makt sørger for ro og
orden. Man må bruke makt eller argumenter for å få gjennomslag for sitt syn. Diskusjonen
eller diskursens univers er et felles åsted for demokratiets diskusjoner og diktaturenes
maktmisbruk, for her er konfliktene synlige.
Bourdieu beskriver på ingen måte doxa som en liten klump middelalder, i ferd med å smelte
bort under fornuftens harde lys. Tvert imot tegner han doxa som en stor, ubestemmelige
masse av enormt omfang. Der hviler flertallet av våre forestillinger trygt. Diskusjonens
univers ligger innleiret i doxa som små lommer, åpnet for strid eller dialog.
Diskusjonens univers forutsetter heterodoksi. Men når kjetteriet først har skapt sine konflikter
kan det like gjerne møtes av ortodoksi som av saklige argumenter. Ortodoksi må altså ikke
forveksles med doxa. Ortodoksien er en autoritær strategi for å opprettholde bestemte
standpunkter ved å undertrykke heterodoksien. Den doksiske situasjonen blir ikke
gjenopprettet før siste rest av utfordringen er glemt.
Et samfunns hukommelse krever et apparat. Glemselen går derfor fortere i samfunn som er
basert på muntlig tradisjon, særlig hvis de tradisjonelle strukturene er i sterk endring.
Skriftkulturen fungerer som hukommelsens bremsemekanisme, som gjør det nesten umulig å
bilegge et stridsspørsmål for alltid. I skriftkulturene ser man da også at det er vanlig å
legitimere nye standpunkter ved å vise til gamle skrifter.
25Bourdieu: Outline of a Theory of Practice, Cambridge 1977 s. 78. Se også The Logic of Practice s 59.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 25
Striden om skriften møter man igjen i vår tids kjekling mellom folkelige, høyrepopulistiske
strømninger og den administrative eliten. Dette er på mange måter en strid mellom ulike
hukommelsesteknikker. Den administrative eliten hersker ved hjelp av byråkratier som er
skriftbasert og abstrakt organisert. Den høyrepopulistiske opposisjonen henter sitt raseri fra
underlegne grupper som ikke føler den samme tilknytningen den skriftbaserte kultur, eller
opplever den skriftbaserte maktutøvelsen som en undertrykkende blokk. De legitimerer sine
handlinger ut fra mytiske tradisjoner, som er langt mer orientert mot muntlig
tradisjonsoverføring.
Det finnes liberale måter å møte heterodoksi på. Man kan forsøke å fjerne striden ved å søke
enighet gjennom argumentasjon. Man kan lete etter kompromisser, som man legitimerer ved
hjelp av faste prosedyrer. Eller man kan la heterodoksien leve videre gjennom toleranse.
Dette er demokratiets og toleransens prosjekt. Men demokratiet, dialogen og toleransen lever
like fullt innleiret i doxas univers. I doxas verden kjenner man ikke til demokratiets idealer.
Her rår enstemmigheten, for det har aldri vært noe å stemme over.
Doxas reparatører
Doxa berøres sterkt av det høymoderne samfunnets dynamikk. Nye elementer skubbes
kontinuerlig ut av det gittes favn, og rives inn i diskusjonens univers. Samtidig har
diskusjonens univers begrenset kapasitet. Jo raskere nye forestillinger trekkes ut av doxa, jo
raskere må de gamle temaene i offentligheten skubbes ut av fokus og ned under
oppmerksomhetsterskelen. Her, i den totale glemselens forgård møtes mislykkete PRframstøt,
gamle slagere, strandete debatter og avdankete moter. Men selv om de er forlatt av
nyhetsmediene, er disse symbolske uttrykkene for en forbigått verdensorden ikke uten
oppmerksomhet.26 De kan fortsatt gå sine runder i den folkelige primærkommunikasjonens
kretsløp, i samtaler ansikt til ansikt.
Den folkelige primærkommunikasjonen reiser en rekke politiske spørsmål. Hvis denne
kommunikasjonen bare foregår på det private plan, eller mangler kontakt med organisasjoner
som kan gi den et politisk uttrykk, eller dreier seg om emner som har liten betydning for
maktutøvelsen i samfunnet, da danner den ikke noen velfungerende offentlighet. Likevel kan
det som kommuniseres på det private plan ha sterk virkning over tid, fordi det vil endre
samfunnets symbolske orden. Skal et tema etablere seg i den allmenne doxa, må det
impregneres med en sterk folkelig interesse.
26 Et interessant eksempel på hvordan kulturmateriale oppbevares i folkedypet finner man i den norske
lastebilsjåføren Sputniks sangreportoar. Han har hatt enorm suksess i det norske kulturlivets aller laveste sjikt.
Reportoaret består for en stor del av eldgamle slagere, sunget som en blanding av lavkirkelige sanger,
countrylåter og skillingsviser. Suksessen vitner om at disse slagerne er bevart i svært mange menneskers minne,
selv om de er stemplet som utrangerte av både kultureliten og nyhetsmediene. En parallell til Sputnik er LPserien
Frem fra Glemselen. Den inneholdt skillingsviser, og solgte i hundretusener på 1970-tallet.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 26
Det moderne forandringsraseriet kan få den symbolske uorden til å sprike på ubehagelig vis.
For å unngå dette må doxa repareres og nydannes kontinuerlig. I et samfunn der endringene
skjer sakte kan reparasjonene skje ved at glemselen fikserer utfallet av gamle konflikter. Det
moderne samfunnets dynamikk krever et helt annet tempo i prosessen. Reparasjonene må skje
aktivt, med stor hastighet. Det kan skje etter de samme prinsippene som når doxa overføres
fra generasjon til generasjon. Doxa ligger jo ikke i genene, det må læres som all annen kultur.
Men siden doxa ikke kan formuleres, skjer læringen indirekte, som det skjulte pensum i
annen virksomhet.
Fortellinger er velegnet til dette å behandle doksiske forestillinger. Gjennom paralleller og
assosiasjoner virker de tvers gjennom det beskyttende laget av unevnelighet som omgir doxa,
på samme måte som man kan rengjøre innsiden av et akvarium fra utsiden ved hjelp av
magnetiske børster. På denne måten kan man bekrefte og justere forestillinger uten å hente
dem ut av doxa og belyse dem i diskusjonens univers. Her er massemedienes evige strøm av
mønsterhistorier et perfekt virkemiddel.
Leter man etter årsakene til det økte medieforbruket kan man finne en god forklaring i det
økte behovet for å vedlikeholde doxa i det moderne forandringspresset. Ved forrige
århundreskifte kunne man synge den samme skillingsvisa i årevis for å skape ro i sine urolige
forestillinger. I dag er den daglige sensasjonsavisa blitt for lite. Behandlingen skjer i en
kontinuerlig nyhetsstrøm.
Nå er det i stor grad massemediene selv som river forestillinger ut av doxa gjennom en
uendelig strøm av nyhetsprovokasjoner. Det er de samme aktørene som utfører skaden og
reparerer den. Slik skaper de sitt eget marked.
Det ser ut til at den økte forandringstakten har skapt et behov for å skille mellom det
spesifikke og det generelle i vedlikeholdet av doxa. Detaljer og enkeltsaker kommer og går på
oppmerksomhetsmarkedet. Å forsvare dem er fåfengt. Det er heller ikke nødvendig. Det er
systemet av generelle kategorier, som skillet mellom det høye og det lave, det sosiale kjønn,
det gode og det onde, det vakre og det stygge, vinner og taper, ære og vanære som må vernes
og justeres. Det er ikke tilfeldig at det er slike kategorier som resirkuleres i medienes
symbolske kretsløp.
Resultatet av dette er at de ulike strategiene for å bekjempe heterodoksien skiller lag i
mediesamfunnet. De ortodokse strategiene som har preget både det politiske og det religiøse
presteskapet blir utilstrekkelige. De er ikke dynamiske nok til å holde tritt med situasjonen,
fordi de henger seg opp i forsvaret av helt spesielle symboler, som spørsmålet om
kontantstøtte eller kvinnelige prester. De ortodokse har en hang til å forveksle symbolenes
uttrykk med symbolenes innhold, slik at de låser seg i en utmattende strid om detaljer.
Resultatet er at den løpende kulturelle endringsprosessen rister dem av seg, selv om de
ortodokse kan gripe inn med stor kraft når anledningen byr seg.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 27
Massemediene tilpasser seg utviklingen ved å legge seg på en fleksibel strategi. De har
tilsynelatende ingenting å forsvare. Det gjør dem i stand til å formidle enhver saksopplysning,
være åpen for alle impulser og behandle ethvert spørsmål. Men dette gjelder vel å merke de
spesifikke, konkrete og derfor flyktige elementene som virvler gjennom medienes kretsløp for
å forsvinne i neste sekund. Målet for behandlingen er gitt av det generelle kravet om at doxa
må forsvares: det nye skal innordnes i det velkjente, slik at det underliggende
kategorisystemet blir bekreftet. Det skiller seg altså ikke nevneverdig fra de ortodokses mål.
Men siden denne fleksible strategien skiller mellom uttrykk og innhold, tidsbestemt symbol
og dypereliggende forestilling, er den i stand til å tilpasse seg sterk kulturell endring. Hvis
man klarer å utføre dette arbeidet kontinuerlig, midt i medieflommen, er man en vellykket
doksisk operatør.
Ortodoksiens handikap på mediemarkedet fører til at både politiske, religiøse og akademiske
grupperinger glir ut på sidelinjen. Selv de som ikke betrakter seg som spesielt ortodokse
etterlyser prinsipielle holdninger, klare resonnementer eller et bevisst forhold til verdier. Det
fører til at de holder en altfor lav samtalehastighet, og blir ute av stand til å behandle
mediestrømmens provokasjoner. Slik treghet kan tolkes som et tegn på ortodoksi i seg selv.
Selvfølgelig lykkes man aldri hundre prosent i å bevare doxa. En symbolsk orden med stor
kulturell gjennomstrømming vil det alltid ha en viss avdrift. Når endring er et stabilt trekk ved
kulturen blir vissheten om dette også en del av den konvensjonelle visdom. Men gjennom det
kontinuerlige justeringsarbeidet sikrer man at endringsprosessen skjer uten at det går
erkjennelsesmessige ras i den symbolske orden. Her er ortodoksien en langt mer risikabel
strategi. Den fører til at det skjer katastrofale endringer i den symbolske orden når demningen
brister.
Men også endringen må framstilles som stabilitet. Endringer i den kollektive tro må uttrykke
lojalitet mot den tradisjonelle orden. Det er derfor uhyre viktig at den ikke virker kalkulert,
eller er begrunnet med logisk argumentasjon. Slike begrunnelser framstiller resultatet som
noe relativt og foranderlig, og da blir ikke lenger troen noen tro. Endring skal vokse organisk
fram, slik at også den blir doksisk, det vil si «ekte».
Fortellingens gjenkomst
Når de brede massemediene fungerer som doksiske operatører er det ikke uproblematisk for
mediene selv. Historisk er avisene barn av opplysningstid og skriftkultur, og knytter mye av
sin egen selvoppfatning til opplysningstidens angrep på doksiske forestillinger. Men opphavet
er blandet. Skillingsviser og religiøse traktater er et like markant innslag i nyhetsmedienes
stamtavle. Sev om slektskapet forties ved høytidelige anledninger, viser det seg på forsiden
av sensasjonsavisene hver eneste dag.
Avisenes splittelse mellom resonnement og opplysning på den ene siden, og skillingsvisenes
moralske eksempelhistorier på den andre siden, har gått i arv til både radio og fjernsyn.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 28
Dette er varianter av en av de dypeste kulturelle konfliktene i vår moderne epoke. Striden
gjelder hvilket prinsipp som skal ha rett til å ordne tilværelsen og gi den mening. De moderne
fornuftsdyrkerne har holdt fram vitenskapen som gyldig meningsprodusent. I tradisjonelle
samfunn var det ikke vitenskapens årsakslov, men fortellingen som skapte mening.
Fortellingen har overlevd i modernitetens rasjonalisme, men i følge den tidligmoderne
tankegangen som er blitt så umoderne i dag, var dette forbigående parenteser, som religion,
kunst eller tidtrøyte. Overtro og triviallitteratur var ugras som folkeopplyserne fikk ansvaret
for å utrydde.
Men som den franske filosofen Jean-François Lyotard har påpekt er heller ikke den moderne
vitenskapens strategi for å skape mening befridd fra fortellingens makt27. Når den
vitenskapelige tenkemåten begrunner sin overlegne posisjon, skjer det også med en fortelling.
Denne fortellingen er til gjengjeld holdt i den helt store stil: Vitenskapen bygger på Den Store
Fortellingen Om Menneskehetens Frigjøring Gjennom Økt Kunnskap. Den klassiske
moderniteten holdt seg også med et knippe andre storslagne fortellinger, som den om
Historien som noe mer enn en serie historier, eller den politiske fabelen om Nasjonenes liv,
som består av fødsel, modning, kriser, alderdom og død.28
Lyotard påpeker at de færreste tror på disse store historiene lenger. Dermed er et av de
sentrale trekkene ved den tidlige modernitetens epoke borte, og det han kalte den
postmoderne tilstand er inntrådt. I hans tilfelle har navnet vært en større suksess enn
forståelsen. Lyotard hentet begrepet postmodernisme fra arkitekturen og brukte det for å
beskrive hvordan det var oppstått et nytt legitimeringsgrunnlag i en fagfilosofisk rapport om
kunnskapens vilkår i våre mest avanserte samfunn. Andre har tolket begrepet som om det
hyller et normløst samfunn.29
Når de store fortellingene bryter sammen er de ikke lenger i stand til å legitimere
vitenskapens opphøyde posisjon. Dette får alvorlige følger for den symbolske orden.
Konsekvensene er synlige for enhver: Historiefaget og nasjonalstaten strever for å
opprettholde sine posisjoner. Vitenskap anerkjennes ikke lenger et gode i seg selv. Selv
legenes kjemiske mirakler må vike plass for den alternative medisinens mirakuløse historier.
Tjue års debatt om postmodernismen har vist at navnet er villedende. Den postmoderne epoke
er like moderne som den gammeldagse moderniteten, og bør heller kalles høymodernitet.
Men vår tids høymodernitet har mistet den tidlige modernitetens forestilling om at alle
27 Se Jean-François Lyotard: The Postmodern Condition: a Report om Knowledge Manchester 1986 (Fransk
original Paris 1979)
28 Historiefaget står i en interessant mellomposisjon mellom fortelling og vitenskap. Det viser at slike
motsetninger er skjematiske forenklinger av kompliserte situasjoner.
29 For en drøfting av norske intellektuelles overflatiske kritikk av de seriøse deler av postmodernismen se Eivind
Røssaak: Det postmoderne og de intellektuelle. Oslo 1998.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 29
samfunnets forandringer fører oss framover. Uten framskrittstroen er høymoderniteten
retningsløs og forvirrende.
I det offentlige rom er det likevel ikke noen mangel på retningsvisere. De står overalt, og
peker i alle retninger: Gjør ditt, og nå dine mål. Reis til datt, så møter du lykken. Mén sterkt,
så mener du godt.
Disse retningsviserne fyller mediene til randen, og alle er formet som historier. De store
historienes død har altså ført til de små historienes oppblomstring.
Enhver som har arbeidet i en moderne journalistisk bedrift kan bekrefte at jobben stort sett
består i å finne gode historier. Man kan ha så mange andre vektige grunner. Men uten en sterk
historie er det vanskelig for å få stoffet på. Den kilden som har et standpunkt eller en
saksopplysning han vil dele med andre, må produsere en historie som kan bære budskapet
over medienes oppmerksomhetsterskel.
Når massemedienes kretsløp fylles opp av et uendelig antall småhistorier. De kan grupperes
til et lite knippe av mønsterhistorier.30 Dette legger samtidig vesentlige premisser for den
offentlige samtalen.
Det første som skjer når de små historiene fyller massemediene er at den vitenskapelige
diskursen blir fortrengt fra det offentlige rom. Den møysommelige oppbyggingen av
argumentasjonskjeder, den organiserte dialogen over lang tid, etterprøvbarhet og
saklighetskrav har ingen plass i historienes verden. Vitenskapen blir selv redusert til et knippe
mønsterhistorier om gale professorer, dødsbakterier og stjernekrig. Sammen med den
vitenskapelige diskursen fordrives også idealet om den rasjonelle dialogen, med sin vekt på
åpen debatt, sine underbygde argumenter og pålitelige saksopplysninger. Men selve forbildet
for den demokratiske debatten i det offentlige rom nettopp er forskningens vitenskapelige
diskusjonskultur.31
Medienes flyktighet er en viktig faktor i dette. Innenfor en resonnerende tradisjon må
argumenter begrunnes, og påstander må belegges med eksempler. Det gjør en slik debatt til et
tregt maskineri. Historier begrunner seg selv, i samme øyeblikk som de fortelles.
Fortellinger har også en annen viktig egenskap som skiller den fra årsaksloven tungvinte
logikk. De bygger ikke direkte på hverandre, og kan ikke avkrefte hverandre. Svært ulike
fortellinger kan lett legges inntil hverandre. Da støtter de hverandre, selv om de forteller
30 En oversikt over de danske TV-nyhetenes 12 faste mønsterhistorier står i Klaus Kjøller: Den TV-skabte
virkelighed: TV-avisernes 12 historier København 1992.
31 Den norske Ytringsfrihetskommisjonen uttrykker dette helt klart: «Vi understreket vitenskapens rolle som
normerende for den offentlige politiske samtale og moralske samtale». Ytringsfrihed bør finde Sted, NOU
1999:27, s. 29.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 30
svært forskjellige ting. På denne måten danner fortellingen store biblioteker som bare
fortsetter å vokse. Når en ny historie legges til, er det ikke nødvendig å etterprøve de gamle.
Men det er nettopp en slik etterprøving som er kjernen i den vitenskapelige erkjennelsen.
Når den vitenskapelige tenkemåten fordrives til periferien av det offentlige rom får den
moderne medieindustriens høyteknologiske formidlingsapparat et påfallende arkaisk preg, til
tross for at den benytter seg av moderne høyteknologi. Dette kommer kanskje aller mest
dramatisk til uttrykk i dataspillene, der man må kjøpe verdens mest avanserte elektronikk for
å tre inn den nyeste huleboerfabelen.
Mens personer og hendelser strømmer forbi, klumper de stadig gjentatte mønsterhistoriene
seg sammen. De danner familier og føder kopier av seg selv. Mens medienes kretsløp går sin
faste gang rundt døgnets akse, fester disse historiefamiliene seg i publikums felles bevissthet,
og blir mer og mer lik mytenes urgamle krets. Mønsterhistoriene blir faste skjemaer som
publikum kan legge sine daglige erfaringer inn i. På denne måten gjeninnsetter
mediekretsløpet den mytiske fortellingen som den høymoderne epokens sentrale
meningsproduserende mekanisme.
Frekkheten som skiftet side
Etter det som er sagt til nå, skulle man tro at den folkelige smaken bare er systemlojal,
konservativ og lite interessert i frihet. Slik er det selvfølgelig ikke.
Den folkelige smaken er preget av det grunnleggende makt/avmaktsfoholdet mellom maktens
systemer og den enkelte undersått. I forhold til de maktutøvende systemene er undersåttene
gjennomgående desorganisert og svake, hvis de da ikke har bygd opp slagkraftige folkelige
organisasjoner. Men i dag bygges disse organisasjonene ned i rakt tempo.
Den uorganiserte folkelige smaken har utviklet en mengde frihetsstrategier som bygger på
unnvikelse, ulydighet og omtolking i den lille skala. Dette gjør tilfeldighet og frekkhet til
viktige frihetskilder.
I dag har både tilfeldigheten og frekkheten fått innskrenket spillerom. Tilfeldigheten levde en
gang fritt i ly av den klassebestemte kulturens illusjoner, som gjorde at verken snobber eller
folkeopplysere var i stand til å se det kulturelle terrenget. I lagene under øvrighetens høystil
kunne all slags folkelig småkryp gnage rom for sin egen såkalte dårlige smak.32 Der fråtset de
i grove kroppsuttrykk, frekke replikker og simpel underholdningslitteratur. I dag er
illusjonenes skjold gjennomhullet av markedsmålernes kulturelle spionasjevirksomhet.
Tilfeldigheten blir utradert av målgruppejegernes etterretningsvesen.
32 Den beste norske analysen av den folkelige frekkhetens kulturelle og sosiale rolle er en roman: Alf Prøysens
Trost i Taklampa. Oslo 1950. Se også hans Muntre minner fra Hedmarken. Oslo 1958.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 31
Frekkheten ga en gang de underlegne en mulighet til å markere små, motkulturelle lommer av
dårlig smak, som levde i skjul av i en lagdelt kultur. De opposisjonelle fra høyere kulturlag
svermet lenge for denne folkelige frekkheten. Den sto fram som en motkraft mot ortodoksien
i den etablerte makt. Frekkhetens nådegave har aldri vært sterk nok til å velte en maktstruktur,
men den har alltid klart å så tvil der det oppsto sprekker i maktens overflate.33 Derfor er ikke
den gamle kulturradikale alliansen mellom prostituert og bohem, pornoannonse og
kulturkritikk noen tilfeldig kombinasjon.
I dag er denne alliansen sprengt. Den moderne medieindustrien har ekspedert de ortodokse
makthaverne til offentlighetens perifere soner, samtidig som den har lagt ned stor energi i å
overta kontrollen over den gamle, folkelige frekkheten. De språklige ufinhetene,
kroppslydene og den seksuelle fikseringen er kolonisert av reklamebransjen, løssalgspressen
og TV-stasjonene.34 Bohemeri er blitt en profileringsstrategi. Venstrefløyen har mistet
kjønnsdriften. Den skrumper i gold isolasjon, mens reklamebyråene formerer seg
hemningsløst. Det hjelper selvfølgelig at ungdomskulturen er blitt alle tings mål, slik at
pubertetsproblemer står fram som markedets dypeste eksistensielle spørsmål.
Den folkelige frekkheten er en improvisasjonskunst, sterkt bundet til tid og sted. Den lar seg
ikke forene med prinsipielle betraktninger, formålsparagrafer og strategiske planer. Den
underminerer alle formaliteter. Når de moderne mediene skulle kolonisere den folkelige
frekkheten måtte de derfor ha brutt båndene til politiske og religiøse organisasjoner.35 De
kunne ikke la seg styre av fornuftsbaserte eller ideologiske sensorer.
Men de samme massemediene er fortsatt maktapparater. Etter at den ble undertvunget sine
nye herrer er ikke lenger frekkheten en fri, undergravende kraft. Den er tvunget til å leve et
ynkelig liv som slave på oppmerksomhetsmarkedet, under den økonomiske maktens
målrasjonelle herredømme.
Det trivielles triumf
Det vi ser når vi åpner for medieflommen er ikke et bilde av verden. Det vi ser er restene av
en knust drøm.
33 Se f.eks. Kjartan Fløgstad: «Den vanlege mann. Om Michel de Certau.» I Kjartan Fløgstad: Antipoder. Oslo
1996
34 Om den kynisk fornuft se Peter Slooterdijk: Kritikk av den kyniske fornuft. Oslo 1989. (Forkortet utgave på
dansk.) Fullstendig tysk utgave: Frankfurt a.m.1983.
35 I de landene som alltid har holdt seg med en uavhengig løssalgspresse, har frekkheten vært et av denne
industrigrenens viktigste kjennetegn siden rotasjonspressen ble oppfunnet. Se Svennik Høyer: Pressen mellom
teknologi og samfunn Oslo 1995.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 32
De gamle folkeopplysernes visjon om sannheten som frigjørende kraft ligger i støvet.
Arbeiderbevegelsens gamle utopi om at frigjøring skjer gjennom arbeidskamp er død.36 I dag
vinker den tradisjonelle arbeiderbevegelsen seg ut av historien, i en siste kamp for senket
pensjonsalder. Fornuften ble ikke menneskehetens forløsende kraft. I stedet er fornuften
redusert til en teknisk orientert rasjonalitet, som lukker seg inne i uforståelige
ekspertsystemer. Samfunnets kollektiv utopier er under radikal ombygging. Frihetsdrømmen
lever videre, men denne gangen i privatisert form, omformulert til estetikkens kategorier.
Kan man ha frihet uten demokrati? Selvfølgelig kan man det. Forutsetningen er at man lever
under et tilstrekkelig liberalt regime, som er i stand til å levere en jevn strøm av
forbruksvarer, reisemuligheter og andre tegn på at man lever et fritt liv. Samt at man kan
betale for leveransene.
I et slikt samfunn er kjøpekraften den sterkeste politiske kraft. Men ethvert samfunnssystem
må produsere noe annet, i tillegg til varer og tjenester. Det må produsere mening. Hvis
samfunnet ikke kan produsere mening kan det ikke begrunne sin egen eksistens, og går mer
eller mindre i oppløsning.
Men hvor skal man finne mening? Framskrittstroen ga mening. Den la en retning inn i
tilværelsen. Verden lot seg ordne langs akser. Når man visste forskjell på fram og tilbake, opp
og ned, ga det mening å tale frihetens og rettferdighetens sak mot barbari og reaksjon.
Men frigjøringens profeter var også undertrykkere. De bekjempet ikke bare undertrykkelsen.
De bekjempet myte og fortelling, religion og tradisjon. De forlangte at de undertrykte skulle
skifte ut innmaten i hodene sine. Den kulturformen som gjorde at de kunne holde ut
undertrykkelsen og kanskje akseptere den som naturlig, måtte vike plass for frihetens
hjerneinnhold. Slik kom frigjørerne også til å bekjempe de undertrykte. Og når det viste seg
at denne gamle varianten av undersåttkulturen ikke lot seg utrydde, kunne den i det minste
stemples som mindreverdig.
Men frigjøringsprofetene har ikke klart å innfri sine løfter. De politiske og kulturelle
rangstigene som ble bygd opp av fornuftens utopier er i ferd med å falle sammen. Da kommer
reaksjonens tid.
Hovedstøtet settes inn på fornuftsdyrkernes kjerneområde, mot alt snakket om kunnskap og
fornuft.
I Norge ble startskuddet avfyrt at en konservativ kulturminister, som paradoksalt nok var
kjent som en av de få filosofisk skolerte skjønnånder i det norske Høyre. Han brøt
36 Se Jürgen Habermas: «Velferdsstatens krise og uttømmingen av de utopiske energier.» I Jürgen Habermas:
Kraften i de bedre argumenter. Oslo 1999.
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 33
kringkastingsmonopolet i 1981, og slapp løs en lavine av dårlig smak, tomprat, listepop og
snikreklame som han knapt kan ha ant eksisterte.
Dette kan virke som et stort paradoks. Den kulturkonservative skjønnånd gir det trivielle fritt
leide i det offentlige rom. Men alliansen mellom den høykulturelle konservative og
lavkulturens industriherrer er logisk. Det dreier seg om en knipetangsmanøver mot
framskrittsdyrkernes bastioner, som falt nesten uten motstand. Når felttoget var satt i gang,
gikk resten av seg selv. Hæren levde av landet det erobret, på klassisk vis.
Da skjønnåndene hadde sluppet trivialitetene ut fra fangenskapet på bunnen av kunnskapens
stige, der de radikale fornuftstroende hadde holdt dem innelåst i hundrevis av år, viste det seg
at det trivielle hadde en livskraft som kunne ta pusten fra de fleste. Trivialitetene bærer ikke
lenger de enkle innsikters beskjedne maske. Trivialitetene har vist en forbløffende evne til å
alliere seg med moderne høyteknologi. De høymoderne trivialitetene tar i bruk alle de siste
grafiske, lydlige og visuelle effektene for å oppfylle tidens krav. Med overlegen mine
sprenger de seg inn på det tradisjonelt høyverdiges område, i politikk, vitenskap og kunst. Det
har til og med utviklet seg en rik tradisjon for medieironi, der trivialitetene legges skjevt oppå
hverandre, i lag på lag, slik at bare eksperter på triviell informasjon kan oppfatte nyansene.
Slik gir den trivielle kulturen brukerne et tilbud om å oppleve kontakt med det sublime, trygt
innenfor det trivielles grenser.
Man kan innvende at slike trivialiteter ikke er trivielle lenger. Men når det gjelder innhold og
tankefylde står selv den mest avanserte trivialironien trygt plantet på det trivielles grunn.
I denne prosessen vinker man farvel til de store, utbygde ideologiene som har formet mer enn
to hundre års moderne historie. Mange tolker denne utviklingen som en avideologisering.
Men et samfunn kan ikke avideologiseres. Det kan bare omideologiseres. Når vår tids
omideologisering er så utydelig, skyldes det at den er vellykket. Den kan presentere seg som
sunn fornuft.
I dag ser vi at denne tilsynelatende sunne fornuften er en triviell fornuft, som fyller avisen,
blafrer over TV-skjermen og sludrer ustoppelig i radioen. Alt dette sludderet er tilsynelatende
meningsløst? Men det er nettopp det ikke er. Det produserer mening.
Mening oppstår når man kan sette verdens kaotiske inntrykk i system. Men hvilket system
skal man velge, når tilværelsen er uten retning? Grensesprengernes tid er forbi. Da er det på
tide å søke ned på trygg grunn, til det kjente. Til det trivielle.
Hver gang man snakker om dette, må man insistere på skillet mellom konvensjon og
funksjon. Det trivielle er en funksjon av kjent og ukjent. Det er bare her framskrittstroen
innførte en klar rangordning, og det er på dette planet at forestillingene om høyt og lavt, fram
og tilbake er i ferd med å bli opphevet. Smaken er en sosial konvensjon, og den er like lagdelt
som før. Man kan fortsatt finne en retning i sitt eget liv, ved å redde seg oppover
Det trivielles triumf
Magne Lindholm: Det trivielles triumf (1999) Kapittel 1 Nettversjon 34
smaksskalaen, vekk fra de vanliges framrykning. Både medieindustriens og de andre
livssstilsindustrienes enorme symbolproduksjon gir næring til dette. Resultatet er ikke en
kulturell demokratisering, men en voldsom inflasjon på symbolmarkedet.
Når fornuftstroen kjølner svekkes demokratiet. Fordi det trivielle vinner stadig større innpass
i den symbolske orden synker informasjonskvaliteten i de brede mediene. Grunnlaget for en
fornuftig offentlig debatt blir svekket. Befolkningens egne organisasjoner brytes ned, og
politikken forvandles til et oppslutningsmarked. På politikkens markedsplass konkurrerer
elitene om makten. Valgresultatet blir en statistikk over markedsandeler.
Når politikken er forvandlet til et oppslutningsmarked, følger den også markedets lover. Det
mange kaller politikerforakt, er ikke annet enn rasjonell kundeadferd i et system der man aldri
er sikker på om leverandørene leverer de tjeneste de tar betalt for. Vil man ha innflytelse
lønner det seg ikke å gå til valglokalet. Man engasjerer en lobbyist.
Det trivielles verdensbilde peker ikke mot noen uviss framtid. Det forteller ikke at man skal
stole på de uoversiktlige ekspertsystemene eller byråkratienes labyrinter. Det bygger bro
mellom folkelig skepsis og folkelig konservatisme, fordi det bare peker rett nedover, mot seg
selv. Alle kjenner det trivielle. Ingen andre kulturelle ordningsprinsipper kan tilby noe
tilsvarende. Ingen annen kulturell størrelse kan tilby en så stor, felles resonansbunn. Ingen
danner et tryggere grunnlag for å innordne det ukjente i det kjentes kategorier.

Jeg sier takk for meg..
og synes det er vemodig
For Origo har også vært en del av livet mitt også..
Og Ja! – jeg synes det er litt trist..
- men mange av de jeg har blitt kjent med her,
har jeg møtt i virkeligheten, og vi er venner på FB..
Men Facebook, kan ikke måle seg med Origo..
Origo er bedre.. – Det var gøy så lenge det varte..
Takk for meg

Lykke til videre, alle dere som har vært med å gjøre Origo til slik en artig møteplass. Nå håper jeg bare at zip’en lar seg lage og laste ned før pluggen trekkes ut, selv med oppdatert epost. Her er en langt mindre hemmelig haiku til dere:

Takk for fine år
Mange minner har det blitt
Zip, snipp snapp snute!

Jeg har kopiert en masse som ikke befant seg på zip’ en..
Og da kom jeg over at jeg har fått over 13 000 bra’er . i løpet disse 9 årene..
Første gang registrert 12/11- 07.. Og jeg ble sittende å mimre litt..
Takk for morsomme år..

Annonse

Nye bilder